Ta vare på kongeørna

Klima- og miljødepartementet har sendt ut på høring et forslag om å endre Rovviltforskriftens § 12 om skadefelling av kongeørn i to prosjektområder på Fosen og i Troms slik at skadefelling lettere kan gjennomføres. Fosen Naturvernforening har sendt inn merknader der vi argumenterer mot denne endringen:

Bestanden av kongeørn er ifølge Miljødirektoratet på 963 hekkende par og viser faktisk en nedgang fra tidligere observasjoner. Det nasjonale målet er å opprettholde en bestand på 850 – 1200 hekkende par. Kongeørna ble fredet i 1968, og bestanden har nå stabilisert seg. Et kongeørnrevir kan være vidt i utstrekning. En felling i den tiden ungene er avhengig av foreldrene ville være uheldig, dvs. i hele 3 måneder etter at de har forlatt reiret. Kongeørna er tatt ut av Rødlista. Vi har likevel et spesielt ansvar for kongeørna gjennom bestemmelser i Bernkonvensjonen Liste II, Artikkel 6. Kongeørna er utsatt for forgiftning med bly fra skadet vilt og slakteavfall o.l. som blir liggende igjen i naturen i forbindelse med ordinær jakt. Professor Jon Arnemo hevder at det fins opptil 100 000 dødelige doser i slikt avfall som følge av jakt. Dette svekker levedyktigheten til ørnebestanden.

Kongeørna tar mest reinkalver i mai og lam i juni, spesielt utsatt er dyr under 2 kg.

Imidlertid utgjør tap til rovdyr relativt lite i forhold til ulike typer sykdom og ulykker.  Av de ca. 120 000 sau og lam som omkommer på beite (av ca. 2 mill dyr sluppet) beregnes ca. 15% å skyldes rovdyr. Det er økende andel dyr som rammes av forskjellige flåttbårne sykdommer (f.eks. sjodogg på grunn av overført anaplasma), alveeld (antagelig pga opptak av blågrønnalger i biofilm på planter som rome og i drikkevan), mage- tarmsnyltere, betennelser i jur og andre organer, fluemark, rødrev, forgiftninger fra mange sorter planter og sopp, ulike typer ulykker mv. Kongeørnas andel av totaltapet er lite.

Fra flere hold er det oppgitt misvisende tapstall for Rødsjøområdet. Det har for eksempel blitt oppgitt en tapsprosent på 24% for 2015. En kunne få det inntrykk at kongeørna tok 24% av de merkede lammene. Reell tall viser at ca. 5 % (25 lam) av totalantallet ble tatt av kongeørn (SNO) og ca. 19% (86 lam) av lammene døde av andre årsaker. Dette ble bl.a. formidlet fra bondelaget til rovviltnemnda som igjen formidlet videre. Ved hjelp av media er dette bildet forsterket. Flere politikere, også stortingspolitikere, har ført disse misvisende tall videre. Det som kan være riktig er at ca. 24% av de tapte dyra ble konstatert tatt av kongeørn. Det er for så vidt ikke vesentlig forskjell fra de ca. 15% (av tapte) på landsbasis som blir erstattet tatt av rovdyr. For 2016 ble det ikke rapportert tap til kongeørn etter det vi har forstått, og hittil i sommer har det her heller ikke vært vesentlig problem med kongeørn.  

Undersøkelsene her i Rødsjøområdet viste også at mange dyr var magre, de manglet morsmelk i magesekken og mange hadde mye mage- og tarmparasitter. Ingen av de dyrene SNO fastslo som ørnedrepte ble sendt videre for obduksjon ved Veterinærinstituttet.

Mange av dyrene på beite kan være svekket, selvdøde og sekundært være angrepet av kongeørn. Det er alvorlig hvis dokumentasjonen, som legges til grunn for felling av fredet rovdyr, er basert på ikke uavhengige kilder og uten at dyrene er undersøkt av personer med veterinærfaglig innsikt. Her igjen må gjentas at de aller fleste sau og lam kreperer av andre årsaker enn rovdyr. En veterinærfaglig vurdering kunne ha gitt utfyllende svar på dette og gitt råd om preventive tiltak for å unngå sykdom. Konklusjonen er at det er mye å hente på bedre regime for fôring, mineral- og vitamintilførsel, vaksinering, og parasittbehandling i disse besetningen. Det er mulig Mattilsynet har vært kontaktet, men de driver i mindre grad med behandling og forebygging. Det er tatt parasittprøver i avføring av Mattilsynet, men disse er ikke tatt på riktig tid og av riktige dyr.

Vi ser at det kan være svikt i kunnskapsgrunnlaget for kongeørnforvaltningen. Det er SNO (Statens Naturoppsyn) med lokale rovdyrkontakter som har påvist ørnedrapene. Flere av lokalkontaktene som oppgis driver selv med sau og/eller rein. De lokale rovviltkontaktene er sikkert opplært i temaet rovvilt, men det er høyst usikkert om de har veterinærfaglig kompetanse for temaet dyresykdommer. Når mange av disse kontaktene (reineier, saueeier mv) i tillegg kan ha egeninteresser for å bekjempe rovdyr, kan deres dokumentasjon trekkes sterkt i tvil. Dokumentasjonen kan ikke beskrives som uavhengig. En lokal rovviltkontakt kan ha lest gjennom sin håndbok, men han kan ikke forventes å kunne uttale seg om nyresykdom, leversvikt, tarmbetennelse, romeforgiftning, flåttsykdom osv.

Det var en stor svakhet med NINA sitt kongeørnprosjekt. Ingen av de ørnedrepte lammene skulle sendes til obduksjon hos Veterinærinstituttet i Trondheim. Bakgrunnen kunne kanskje være at noen mente at det eventuelt kunne gi funn som svekket ørneteorien. Ingen ørnedrepte lam er obdusert av veterinær, verken feltobduksjon eller sendt til Veterinærinstituttet. Det kan være svekkede/døende individer som er tatt av ørn. Noen kan faktisk ha vært døde før ørna satte kloa i dem. Dette betyr at det foreligger en vesentlig svikt i kunnskapsgrunnlaget. Det kan synes feil å forvalte kongeørnen på så usikkert grunnlag som her. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal gjelde når det gjelder inngrep i naturmangfoldet. Den foreslåtte forskriftsendring kan ikke gjennomføres når kunnskapsgrunnlaget mangler.

Rovviltforskriften setter krav til en bærekraftig forvaltning for at bestanden skal opprettholdes. I dag viser det faktisk en nedgang for kongeørna selv om en er innenfor det nasjonale målet. Regjeringen skal føre en politikk som er i samsvar med rovviltforliket av 2004 og 2011. Det betyr en forvaltning innenfor rammene av Bernkonvensjonen og Naturmangfoldloven. All forvaltning av rovdyr skal bygge på vitenskapelig kunnskap. Dette er nedfelt i Naturmangfoldloven og et generelt prinsipp i Forvaltningsloven tilsier at det foreligger en undersøkelsesplikt. Saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Saken ser ikke ut til å være godt nok opplyst her.

Høringsdokumentet henviser til at jakta skal følge Viltlovens bestemmelser. Dette må bety at jakt på kongeørn ikke kan gjennomføres i hekketida eller i den tida ungene er avhengig av foreldrene, jfr. Viltlovens § 19 om at viltet ikke skal utsettes for unødig lidelse.

Konklusjonen må bli at det foreligger så store svakheter i dokumentasjonen (NINA- prosjektet) at en forsøksordning med felling av kongeørn på ubestemt individ, og før akutt pågående skadesituasjon har oppstått, ikke kan innføres. Det ville være i strid med alminnelige forvaltningsregler om kunnskapsbasert forvaltning og i strid med reglene i Naturmangfoldloven. I en slik viktig sak bør en få en veterinærfaglig vurdering av de påståtte ørnedrepte lammene. De bør sendes inn til Veterinærinstituttet. Det bør fokuseres på preventive tiltak for de 80 – 90% av tapene som skyldes andre årsaker. Det må legges vekt på at bestanden av kongeørn viser en synkende tendens. Jakt kan eventuelt ikke foregå i hekkeperioden eller i den tid ungene er avhengige av foreldrene. 

Vindkraft på Fosen og etiske retningslinjer

Fosen Naturvernforenings leder Magnar Østerås sitt avisinnlegg vedrørende vindkraftutbyggingen på Fosen og etiske retningslinjer kan også leses her:

Statkraft, sammen med Trønderenergi og Nordic Wind Power (med Credit Suisse), satser nå tungt på vindkraftprosjekter i Fosenfjella. Utbyggingen er kontroversiell i forhold til bl.a. miljø, landskap og reindrift.

Innlegget på trykk i Nationen 01.08.2017

Statkraft har egne etiske retningslinjer for seg selv og sine leverandører, men de glemmes i iveren etter å produsere overskuddsenergi. I rettssalen kjemper samene for å beholde en tredjedel av reinens vinterbeite på Storheia og mener med rette at dette er brudd på urfolksrettighetene. Dette står i skarp kontrast til Statkraft sine egne, vedtatte regler om at de skal følge internasjonale konvensjoner og retningslinjer fastsatt av internasjonale organisasjoner som FN. Statkraft har vedtatt at de ikke vil bidra til menneskerettighetsbrudd.  

Samtidig har Statkraft bestemmelser om at de ikke tolererer noen form for korrupsjon og hvitvasking av penger. Samme krav stilles til partnere og leverandører. Men ved å velge den skandaleberyktede sveitsiske storbanken Credit Suisse som hovedpartner, synes dette også å være glemt. Credit Suisse er kjent for en tvilsom forretningspraksis. Banken er dømt til å betale 21 mrd. kroner for å ha hjulpet amerikanere med å gjemme milliarder av dollar i skatteparadis. De er dømt for kartellvirksomhet og brudd på konkurransereglene i finansmarkedet.

Oljefondet har investert 18,5 mrd. kroner i Credit Suisse og er største aksjonær sammen med Qatars oljefond. Dette har skjedd til tross for at Oljefondet også har egne etiske retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper. Disse retningslinjene dreier seg om krenkelse av menneskerettigheter, korrupsjon og grunnleggende etiske normer.

I tillegg er Oljefondet nest største aksjonær i den danske turbinprodusenten Vestas. Slik sitter delvis den norske stat direkte og indirekte på eiersiden av vindkraftprosjektene på Fosen. Godkjente, etiske retningslinjer ser ikke ut til å ha noen betydning så langt.

For reindriften, men også for natur og miljø, vil det være av stor betydning at en først får avklart de rettslige forhold før utbyggingen fortsetter. Går utbyggingen sin gang, kan dette ende med et giganttap for alle parter og for Fosennaturen. De etiske retningslinjene for Statkraft, Oljefondet og også Statnett tilsier en annen holdning til de spørsmål som er reist om brudd på menneskerettigheter på Fosen. Det er ikke bare utenfor landets grenser vi skal bry oss om urfolksrettigheter.

Unødvendig vindkraftutbygging på Fosen

Torsdag denne uken var det  en støttemarkering
 for videre reinsdrift på Fosen.
Foto: Magnar Østerås

I disse dager pågår en rettsak i Inntrøndelag tingrett som behandler sør-gruppa i Fosenreinbeitedistrikt sin protest mot at Fosen Vind skal få anlegge vindkraftanlegg i reinbeiteområdet deres på Storheia på Fosen. Fosen Naturvernforening har arbeidet for å redde Fosennaturen mot vindkraftutbyggingen i mange år – dessverre uten å lykkes. Vi får bare håpe samene vinner fram og at utbyggingen kan stoppes på denne måten.

Naturen har ikke fått tildelt advokat i denne saken heller….

Hilde Opoku holdt appell
Foto: Magnar Østerås

Vindkraftutbyggingen på Fosen er unødvendig i den forstand at Norge allerede har en årlig nettoeksport på 5 – 6 ganger Fosenutbyggingen. Det er heller ingen samfunnsnytte å legge til rette for bl.a. Credit Suisse, kan foreta irreversibel nedbygging av kystlandskapet i Fosen, ødelegge naturmiljøet, redusere mulighetene friluftslivsopplevelse i alle kystkommunene på Fosen og sist, men ikke minst, ta bort livsgrunnlaget for en allerede hardt belastet urbefolkning i Fosen med utbygging av både vindkraft og nett. Stadig mer fare for nedising av beite fører til et enda større behov for tilgjengelige, alternative beiteområder.  

Dommeren til venstre, advokat Geir Haugen (stående) representerer reindriftsnæringen,
prosessfullmektig Andreas Brønner foran i midten
og Arvid Jåma i Sør-Fosen reinbeitedistrikt til høyre.
Foto: Magnar Østerås

Vindkraftverk på Fosen

Rød = 420 kV kraftlinje (m/coronastøy spes. i fuktig kystklima)

Grønn = Influensområder (10 km) rundt anlegga og kraftlinja

SØ = Sørmarksfjellet

B = Bessakerfjellet/Skomakerfjellet

R = Roan

H = Harbakksfjellet

K = Kvenndalsfjellet

S = Storheia

V = Valsneset

Oppfordring til kommunene på Fosen til raskt å lage lokale forskrifter som regulerer vannscooterkjøring

Den 18.mai mottok vi beskjeden om at regjeringen opphever «Forskrift om bruk av vannscooter og lignende»/vannscooterforskriften. Men samtidig sier regjeringen at kommunene kan fastsette lokale

forskrifter om bruk av vannscooter. Derfor sendte Fosen Naturvernforening den 21.mai en oppfordring til alle kommunene på Fosen om «å snu seg rundt» og raskt vedta lokale forskrifter som regulerer bruken av vannscooter langs Fosenkysten – enten hver kommune for seg eller hele Fosen samlet. I brevet anbefaler vi sterkt lokale videreføringer av den nå nasjonalt utgåtte forskriften. Da ligger formuleringene der og vi kan få raske vedtak i kommunene. Konsekvensene for klima, naturmangfold, friluftsliv, støy og sikkerhet vil bli altfor store dersom dette ikke gjøres – fort!

Politidirektoratet advarte mot å fjerne forskriften i sitt høringsbrev med disse argumentene:

Andre kommuner er allerede i gang med dette arbeidet – f.eks. på Sørlandet og i Trondheim kommune. Naturvernforbundet oppfordrer også alle kystkommuner til å gjeninnføre de nasjonale forskriftene for vannskuterkjøring.

Ærfuglen står på rødlista og vannscootere
skaper ekstra problemer for den.
Foto: Arne Reitan,

Prestbukta, Rødberget marine verneområder 25.05.2017

Spesielt uheldig er det at totalforbudet for kjøring av vannscooter i verneområder også er fjernet. En forskrift som et stort antall verneforskrifter bygger på, blir plutselig borte. Som et resultat av dette er det for eksempel nå lov å leke seg med vannscooter i Grandefjæra på Ørland mens bruk av modellbåter ikke er lov. Vannscootere kan som kjent kjøre på langt grunnere vanndybder enn båter. Dette må være en «uheldig bivirkning» av oppheving av forskriften som nok ingen mener skal bli stående.  Her må kommunene være raske å rydde opp med å vedta totalforbud av bruk av vannscooter i verneområder igjen.

Et totalforbud i verneområder og ferskvann må være en selvsagt paragraf i ny, lokal forskrift.

Vi ser fram til at kommunene tar rask tak i denne saken – et stort ansvar ligger nå på dem. Kommunene har nå ansvaret for folks sikkerhet, for våre verneområder og dyre- og fuglelivet i strandsonen.

Det er svært mange grunner til at en må regulere bruker av vannscootere - her er noen:

• Vi står overfor store menneskeskapte klimaendringer.  Det første man da må kutte ut må være å stimulere til økt bruk av motorisert lek med doninger som bruker fossilt brensel
• Støy: Vannscootere gir et støynivå mer enn 5 dB høyere enn selv de største utenbordsmotorer
• Sjøfuglene sliter viser rødlista fra 2015 og i Vista Analyses rapport fra 2014 «Evaluering av regelverket for bruk av vannscooter» sies det er viktig å ha en buffer i form av en forbudssone for å skjerme sårbare arter og at den utgåtte vannscooterforskriften sikret at vannscooter-virksomhet ikke virket negativt inn på truede arter og naturvernområder.
• Dag O. Hessen sier i sin artikkel «Ulv i solnedgang»: «Argumentet for mer fri ferdsel bygger på en spesiell liberalismeforståelse, der friheten til å utøve en støyende aktivitet veier tyngre enn friheten til å slippe den samme støyen. Frihet til blir viktigere enn frihet fra, selv om naturopplevelse i stor grad nettopp dreier seg om frihet fra».
• Summerer vi medlemstallene til de 18 friluftsorganisasjonene som står bak artikkelen «Åtte grunner til at regjeringen IKKE burde tillate mer vannscooter-kjøring» kommer en til over 1,3 millioner medlemmer. Til sammenlikning var det 3800 registrerte vannscootere i desember 2016. Frislipp av vannscootere er klart en politikk som ikke ønskes av flertallet
• Den utgåtte forskriften sikret at publikum ikke kom til skade i et omfang som er større enn ved bruk av småbåter eller ved vannscootervirksomhet i land det er naturlig å sammenligne seg med. Når forskriften nå er fjernet, blir det opp til hver enkelt kommune å ivareta publikums sikkerhet.

Bruk av vannscooter

Klima- og miljødepartementet har i disse dager forslag til å oppheve «Forskrift ombruk av vannscooter og lignende»/vannscooterforskriften ute på høring. Denne forskriften setter i dag strenge begrensninger i hvor det er lov å kjøre vannscooter:

Forskrift om bruk av vannscooter og lignende  § 4 utdrag: Det er ikke tillatt å kjøre vannscooter og lignende motordrevet fartøy i sjø:

• i et heldekkende belte på 400 meter ut fra land,
• i verneområder, og
• i et heldekkende belte på 400 meter fra alle verneområder

Det er tillatt med transportkjøring gjennom forbudsbeltene for å komme seg fra land og ut til områder utenfor forbudsbeltene, men transportkjøring er ikke lov i verneområder.

Fosen Naturvernforening mener at denne forskriften ikke kan oppheves. Konsekvensene for klima, naturmangfold, friluftsliv, støy og sikkerhet vil bli altfor store.

Her kan du lese våre merknader

Her er et utdrag fra våre merknader: 

Klima og miljø

Vi står overfor store menneskeskapte klimaendringer. Dette krever, som regjeringen selv påpeker, at det må skje en overgang til produkter og tjenester som gir betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Et av tiltakene er utslippsreduksjoner i transportsektoren. Det første man da må kutte ut må være å stimulere til økt bruk av motorisert lek med doninger som bruker fossilt brensel – dette være seg snøscooterløyper, nye motorcrossbaner eller som her frislipp av vannscootere.

Støy

Et av Norges miljømål er: «Støyplager skal reduserast med 10 prosent innan 2020 i forhold til 1999. Talet på personar utsette for over 38dB innandørs støynivå skal reduserast med 30 prosent innan 2020 i forhold til 2005.» Ifølge miljøstatus er det enda et stykke igjen til målet om reduksjon av støyplager med 10 prosent er nådd og den innendørs støyen øker. Da trenger vi ikke innføring av ytterlige støykilder som vannscooter. Og at en vannscooter støyer mye finner en dokumentasjon for i SFT-rapport1714/2000 «Mulige tiltak for å redusere støy» der det sies: «Vannskutere (personlige vannfarkoster) gir et støynivå mer enn 5 dB høyere enn selv de største utenbordsmotorer. De opererer normalt nært land. En betydelig økning av antall ville ha store konsekvenser, i første rekke for badeplasser og rekreasjonsområder. Hver vannscooter er støymessig ekvivalent med 3 båter med 100 kW motor, og 10 båter med 7 kW motor».  Dette viser at vannscootere lager betydelig mer støy enn en motorbåt og rapport 94:21 fra Statens forurensingstilsyn angir et influensområde 800-1500 meter for vannscootere. Da kan en ikke tillate fri kjøring for vannscootere helt inn i fjæresteinene.

Innvirkning på friluftsliv

Dag O. Hessen sier i sin artikkel «Ulv i solnedgang»: «Argumentet for mer fri ferdsel bygger på en spesiell liberalismeforståelse, der friheten til å utøve en støyende aktivitet veier tyngre enn friheten til å slippe den samme støyen. Frihet til blir viktigere enn frihet fra, selv om naturopplevelse i stor grad nettopp dreier seg om frihet fra». Summerer vi medlemstallene til de 18 friluftsorganisasjonene som står bak artikkelen «Åtte grunner til at regjeringen IKKE burde tillate mer vannscooter-kjøring» kommer en til over 1,3 millioner medlemmer. Til sammenlikning var det 3800 registrerte vannscootere i desember 2016. Hvorfor skal friheten til 3800 telle mer enn friheten fra for 1,3 millioner? Er dette en politikk for «folk flest»? Og hvordan kan man få frihet fra? Søker herved om lov til å ferdes i stille kystnatur.

Innvirkning på natur - verneområder må være vernet

Sjøfuglene sliter viser rødlista fra 2015 og i Vista Analyses rapport fra 2014 «Evaluering avregelverket for bruk av vannscooter» sies det at litteratur-gjennomgangen viser at det er viktig å ha en buffer i form av en forbudssone for å skjerme sårbare arter og at dagens regelverk sikrer at vannscooter-virksomhet ikke virker negativt inn på truede arter og naturvernområder.  Vista Analyses-rapporten sier også at det er ønskelig med fremtidige studier av vannscootervirksomhets innvirkning på mytende andefugler langs kysten, for med sikkerhet å kunne fastslå hvorvidt negativ innvirkning forekommer. Da kan en ikke fjerne dagens regelverk uten å erstatte det med et nytt og bedre regelverk.

I NINA-rapport 1182 «Effekter av ferdsel og friluftsliv på natur» sies det (s.58): «Vannscootere kan kjøres på grunne områder som følge av at de ikke har en propell som stikker ned i vannet. Dette medfører et stort potensial for forstyrrelser i vannmiljøer som tidligere ikke ble utsatt for nærgående båttrafikk. Kjøring i høy hastighet over slike gruntvannsområder vil gi fisk og andre vannlevende organismer en kort reaksjonstid og dermed begrensede muligheter til å unnvike vannscooteren. Dette medfører en risiko for påkjørsel av fisk og andre dyr som lever på grunne områder og i overflata (Davenport & Davenport 2006).» Videre sies det at siden vannscootere skiller seg ut ved at man ved høye hastigheter kan bevege seg på grunnere vann, sammenlignet med andre farkoster, med det til følge at man kan komme nær bl.a. lokaliteter med hekkende fugler. Dette vil virke forstyrrende noe som går utover tiden fuglene har på næringssøk og føre til at de unngår optimale næringsområder. På side 59 i samme rapport sies det: «Sammenlignende studier (Rodgers & Schwikert 2002) av fluktatferd hos en rekke fuglearter når de ble oppsøkt av vannscootere og tradisjonelle motorbåter viste at vannscootere medførte størst fluktrespons. Årsaken ble antatt å være relatert til vannjetstrålas omfang, som har en stor vertikal og horisontal utbredelse ved fullt gasspådrag».  Det sies også at ukontrollert aktivitet rundt 300 meter fra et viktig hekkeområde gjorde at kurtiserende ender flyktet. En viktig effekt av dette er nedsatt hekkesuksess og ungeoverlevelse.

En viktig del av dagens forskrift er forbudet mot kjøring i verneområder inkl. buffersoner. 17. juni

2016 ble Rødberget marineverneområde i Rissa kommune opprettet. Vi var med i denne prosessen og leverte mellom annet høringsuttalelser der vi argumenterte for at forbud mot vannscooter måtte inn i vernebestemmelsene. Bruk av farkoster som dette kan ikke være forenelig med fuglelivet som er en viktig del av verneformålet ved Rødberget marine verneområde. Svaret fylkesmannen i Sør-Trøndelag gav var som følger: «Den nåværende forskrift om bruk av vannscooter og lignende ses på som tilfredsstillende til å hindre vannscooterbruk i området, og det vil ikke bli gjort noen endring i verneforskriften».  Dersom vannscooterforskriften nå blir fjernet, må verneforskriften for dette marine verneområdet og alle andre verneområder oppdateres. Man kan ikke ha vannscooterkjøring i verneområder. Oppdatering av alle verneforskrifter vil føre til mye arbeid. Derfor er det bedre å ha en generell forskrift for hele landet som forbyr vannscooterkjøring i verneområder inkl. buffersoner.

Vannscootere i full fart på vei tett forbi

 Rødbergneset i Rødberget marine verneområde 26.06.2016

Våre store rovdyr

Våre store rovdyr er under hardt press. I vår region er det forvaltningen av kongeørn og gaupe som stadig er på dagsorden. I fjor sommer fikk Stortingets energi- og miljøkomiteen gjennomslag på Stortinget for å be departementet om å endre rovviltforskriften § 12 slik at fellingstillatelse på ørn skal kunne gis før en skadesituasjon har oppstått på Fosenhalvøya og i Troms. I den forbindelse sendte Fosen Naturvernforening et brev til Klima- og miljødepartementet der vi argumenterte mot denne endringa av rovviltforskriften. I tillegg var det oppstart på revidering av forvaltningsplan for store rovdyr i rovviltsregion 6 Midt- Norge i høst. Der sendte vi også inn våre merknader – her et utdrag vedrørende kongeørn:

Bestandsutviklingen for kongeørn tilsier at det er lite rom for endring av dagens praksis. Forsøksordninger med utvidet rett til skadefelling og bestandsreduksjon for Fosen bør avvises inntil videre. Det er sannsynliggjort for dårlig kvalitetssikring i dokumentasjon for skadepåvisning, og det er uheldig at dette blir lagt til grunn for stortingsavgjørelser. Størst avvik er det at kongeørndrepte lam ikke har blitt obdusert på Veterinærinstituttet i og med at det der for øvrig i obduksjonsmaterialet er påvist mye sykdom og parasitter. Det er enda mer å hente på tapsreduserende tiltak. Dette betyr at kongeørnbestanden fortsatt må forvaltes som tidligere uten ytterligere tiltak for uttak av individ.

Her er noen av våre argumenter vedørende gaupeforvaltninga:

Gaupebestanden er godt under bestandsmålet for Norge. Andel gaupeskader er redusert i landet og på Fosen. Bestandsmålet må derfor settes opp for regionen. Det foreligger stor fare for innavl med så liten gaupebestand som vi har i dag. Gaupas rolle i naturens samspill må vurderes bedre. Dokumentasjonsarbeidet bør kvalitetssikres bedre både for bestandsutvikling og skadepåvisning. Inndelingen av yngelfrie områder og yngelområder kan virke mot sin hensikt både for rovdyr og næring. Det ville være ønskelig med en mer nøytral sammensatt rovviltnemnd. 

Hele vårt brev vedrørende forvaltningsplan for store rovdyr i rovviltregion 6 Midt-Norge kan leses her.

Når det gjelder årets kvotejakt på den rødlista gaupa har vi også i år klaget på det alt for høye kvotene fastsatt av rovviltnemnda.  Men på tross av klager fra oss og andre naturvernere og faglige råd fra Miljødirektoratet om mindre kvoter, valgte Klima- og miljødepartementet og Vidar Helgesen, muligens etter turbulensen med ulvejakta, å følge Rovviltnemndas vedtak om relativt stort uttak av gaupe i Midt- Norge.

Opprydding av grunnforurensning på Nordmololeira, Kvithyll

I disse dager foregår det et arbeid med å rydde i grunnforurensning på området Nordmololeira på Kvithyll. Dette er en sak som har pågått i mange år og nå blir det endelig gjort et arbeid for å rydde opp her. Det var først lokalavdelingen av Naturvernforbundet i Rissa som tok opp saken, men siden 2009 er dette arbeidet ført videre av Fosen Naturvernforening.

Rissa kommune er nå i gang med å rydde i
grunnforurensning på Nordmololeira

I realiteten er dette en lang og sørgelig historie om ansvarsfraskrivelse i alle ledd. Forurensningen stammer fra skipsverftsaktivitet. Allerede under byggingen av skipet «The World» i 2001 bemerket vi til fylkesmannen at blåsesanden ble spredd rundt omkring i nærområdet på sjø og land. Den gang hette det Fosen Mekaniske Verksteder. Selv om det kom forskjellige eiere etter hvert (Bergen Group Fosen, Noryards Fosen og nå Fosen Yard) ble denne praksisen ført videre. Den ene båten etter den andre ble sjøsatt med flagg, hornmusikk og sjampanje mens de nedgravde deponiene med blåsesand ble større og større.

Kommunen har i dette tilfellet tillatt lagring av avfall fra skipsverftet på egen naboeiendom. Vi har etterspurt vedtak om dette, men det har ikke lyktes kommunen å fremskaffe det. Imidlertid er et slikt deponi med forurenset masse ulovlig i og med at dette er fylkesmannens ansvarsområde. 

Fylkesmannen har fått jevnlige klager fra oss i årenes løp. Vi har bedt om at denne praksisen måtte stanses fordi blåsesanden inneholder miljøgifter som kopper, bly og sink. Dette forurenser naturen og kan til slutt også medføre utvikling av kreft, svekket immunforsvar og påvirker arvestoffet.

Det har dermed tatt 15 år med varsler før vi har kommet til det punkt at oppryddingen har startet. I mellomtiden har det vært inspeksjoner og saksbehandling uten at en har fått stoppet den ulovlige deponeringen. Varsel om vedtak og vedtak har blitt fattet uten at deponeringen har blitt tatt tak i. Vi har vært i kontakt med Miljødirektoratet, Miljødepartementet m.fl. men ingen har villet ta ansvar og de har ment at fylkesmannen måtte ordne opp.

Når vedtaket til slutt kom fra fylkesmannen 16.06.2016 var det meldt oppbud på Bergen Group Fosen. Regningen havnet da hos Rissa kommune. Asplan Viak vurderte de forurensede massene til å være 1450 m³ eller tilsvarende 100 trailerlass mens vi vurderte det til å være en god del mer, omtrent 3000 m³. Nå viser det seg også at det er mer blåsesand enn de først antok så det er varslet tilleggsregning. Kommunen har i første omgang budsjettert med 3,5 millioner kroner.

Vi er veldig glad for at oppryddingen nå endelig er i gang og håper på at det nå tas tak i all forurensning på området.

Her kan du lese hva Rissa kommune skriver om saken.