Vindkraft på Fosen

Skjerlona og Lonen i bakgrunnen - slik det en gang var før utbygginga 
 (Foto: Arne Reitan)

Fosen Naturvernforening har i mange år kjempet for naturen og mot vindkraftutbyggingen på Fosen.
På Storheia ville vi, og mange med oss,  ha en kystnasjonalpark fordi Norge trenger vern av kystsoner og fordi vi der hadde et inngrepsfritt område fra fjord til fjell med et rikt naturmangfold. Det er veldig lite areal under 300 moh som er vernet her i landet. Men vi ble dessverre ikke hørt og situasjonen vi er oppe i i dag er vi alle kjent med. 

Her kan du lese mer om hva vi i 2014 skrev om Storheia – kystnasjonalpark eller vindkraftindustrilandskap? 

Alle våre blogginnlegg om vindkraft finner du her.

Magnar Østerås i Fosen Naturvernforening sitt innlegg i Fosna-Folket om vindkraft på Fosen og etiske retningslinjer gjengir vi også her:

Vindkraft på Fosen og etiske retningslinjer

Til tross for at Staten, representert ved Regjeringsadvokaten, gikk inn som partshjelp i rettsprosessen slo et enstemmig Høyesteretts storkammer fast at utbyggingen av Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Denne kjennelsen burde tas til etterretning, og være en mulighet til å vise at Norge er et land som respekterer og ivaretar sitt eget urfolks rettigheter.

Staten nektet å stanse utbyggingen i 2018 da CERD, FN`s rasediskriminerings- komite, krevde stans inntil rettssaken var avgjort. En vil nå forvente at denne komiteen vil komme tilbake med krav om tilbakeføring av landområdene til reindrifta.

Statkraft har egne etiske retningslinjer, men de ser ikke ut til å etterleves. Reglene, som sier at de skal følge internasjonale konvensjoner og retningslinjer fastsatt av internasjonale organisasjoner som FN, må i denne saken bety at dommen i Høyesterett må respekteres. I deres forretningsetikk kan en lese:
«Statkraft støtter og respekterer, innenfor sitt innflytelsesområde, internasjonalt anerkjente menneskerettigheter, og sikrer at selskapet ikke medvirker til brudd på menneskerettighetene».

De utenlandske aktørene på Fosen og Trønderenergi har alle egne etiske retningslinjer, og for Trønderenergi kan en lese om deres plikt til å opptre etisk forsvarlig:
«Vi skal alltid respektere FN`s menneskerettigheter og våre ansattes grunnleggende rettigheter slik de kommer til uttrykk gjennom ILO- konvensjoner, arbeidsmiljøloven og kollektive avtaler».

Staten selv har i tillegg egne etiske retningslinjer og er forpliktet gjennom ratifisering i 1972 av artikkel 27 i FN- konvensjonen om sivile og politiske rettigheter til etniske minoriteter, og landrettigheter, noe som er innarbeidet i norsk lov. ILO- konvensjonen om retten til å bruke landområder man tradisjonelt har hatt, ble ratifisert i 1990. FN`s erklæring om urfolks rettigheter til å beholde kultur og landområder ble ratifisert i 2007.

Myndighetene lytter ikke til Høyesterettsdommen, urfolksrettigheter og etiske retningslinjer, men kommer bare med tomme ord. Statsministeren og statsråden mener at de skal bruke nok et år på å øke kunnskapsgrunnlaget og finne akseptable avbøtende tiltak som ingen tidligere har kommet på. Det nevnes flytting av samene, fôring, gjeting og turbinstans, men dette kommer klart i konflikt med tradisjonell reindriftsutøvelse. Stillestående turbiner vil ha minst en like sterk virkning som en «stillestående» høyspentlinje. Norges forskningsråd 2002 viste i sin rapport at vill- og tamrein i alle årstider reduserte bruken av områder opptil 2,5–4 kilometer fra kraftledninger (132–420 kV) med opptil 80 prosent.

Opp til 500 km2 reinbeite blir berørt på Fosen gjennom vindkraft- og nettutbygging. Dette er i strid med folkeretten og ILO- konvensjonen for beskyttelse av urbefolkningen. En sak kan fremmes ovenfor overvåkningskomiteen i ILO ved den internasjonale domstolen i Haag.

Områdene ved Roan og Storheia må tilbakeføres. Dette handler ikke lenger om sameksistens, men om sameeksistens.

Fosen Naturvernforening

Magnar Østerås

Kvotejakt på den sterkt trua gaupa stoppa på første dag – men fleire enn kvoten måtte bøte med livet

Rovviltnemnda i region 6 vedtok i oktober 2022 ein samla kvote på 24 dyr inkludert inntil 8 hodyr eldre
enn eitt år. Dette vedtaket klaga Fosen Naturvernforening på. 

Foto: Malene Ulveseth Solland

Region 6 har eit bestandsmål på 12 familiegrupper og NINA rapport 2155 gav ein prognosen for region 6 med ein forventa bestand på 11,3 familiegrupper, før jakt 2023. Dvs. at region 6 etter prognosen låg under bestandsmålet på 12 familiegrupper og det var ein prognose på 58 % sjanse for at regionen er under bestandsmålet på 12 familiegrupper.  Og tapet av heile 40 dyr det forrige året i regionen gav òg grunn til ekstra bekymring. For å halde bestanden kunne ein etter prognosemodellen ta ut 14,35 gauper derav 4,86 hodyr.

Etter klagehandsaminga vart hodyrkvoten sett ned til 5 hodyr - heldigvis.

Kvotejakta på gaupe var i år over på same dag som den starta – den 1.februar. Og enda fekk ikkje statsforvalteren stansa jakta i tide og det vart felt fleire gauper enn kvoten. Dette fordi “en del gaupejegere er usikre på hvordan de kjønnsbestemmer gaupene de har felt”  ifølge underdirektør Gry Tveten Aune hos Statsforvalteren.  Derfor fekk Statsforvalteren sein beskjed om kjønn og overskytinga var eit faktum.  Ifølge Fosna-Folket vart det felt 15 gauper og av desse var 6 voksne hodyr. Ingen gauper måtte bøte med livet på Fosen i år.

Denne kvotejakta på ein sterk trua art er berre flaut. Og gaupene har ikkje store sjansen å sleppe frå jegerane, det er gaupebåser og det er innkjøp og bruk av viltkamera i stort stil - støtta av det offentlige.

Det er òg eit problem at jakta startar samstundes i alle delområder og av ein eller annan grunn vert det kvart år felt eit stort antall gauper den(dei) første dag(ane) i jakta. Og i tillegg har ein altså problemet med at jegerane ikkje klarer å bestemme kjønnet på dyret dei har felt. Her må det offentlige ta tak og på ein måte administrere jakta slik at overskyting ikkje skjer.

Andre argument me brukte i klagen var m.a.

• På regjeringens infosider kan vi lese følgende:  “Hvert år slippes om lag to millioner sau og lam på beite i Norge. Rundt 100 000 sau og lam går tapt årlig av ulike årsaker. I underkant av 20 prosent av dette tapet erstattes som tapt til rovvilt, mens over 80 prosent av tapene skyldes andre årsaker, slik som drukning, ulykker, påkjørsler og sykdommer”. 
  Hvorfor settes det inn så store og inngripende tiltak for å redde de 20.000 sau som blir antatt tatt av rovdyr i forhold til å sette inn tiltak for å redde de 80.000 som dør av andre årsaker?  Potensialet for å redde dyr er jo mye større her og det er på tide å vri fokus mot å redde de store mengder dyr som dør av sykdom og ulykker.
• Vi ser en betydelig og gledelig nedgang av tapt tamfe til gaupe i region 6. Og som det står i saksframlegget så viser foreløpige tall for 2022 en nedgang fra 2021, og er sammen med 2018 det laveste antall påviste skader på sau/lam og geit siden 2010. Også for tapet til rein er tallet nedadgående.
• Gaupa står på den norske rødlista for arter 2021 som EN (sterk truet) med konklusjonen: “Gaupe (Lynx lynx) vurderes som sterkt truet EN fordi arten har få reproduserende individer i Norge (D1 kriteriet).”. Her kan vi også lese at “En reduksjon av kvotestørrelsen i Norge vil kunne føre til en bestandsøkning” og det er jo ikke så vanskelig å forstå når vi ser hvor store uttak vi har i f.eks. vår region. En generell regel for at bestander skal være genetisk levedyktige og unngå langsiktige problemer med innavl og tap av genetisk materiale er at de må bestå av 500 individer.
• Vi er spesielt bekymret for antallet hodyr som blir tatt ut. Fjorårets uttak av hodyr er rekordhøyt og må få konsekvenser for kvotene i 2023. Kvoten på hodyr må ned. Vi mener også at unge hodyr må telle med i kvoten som hodyr og hodyrkvoten beregnes for alle jaktområder, både de med og uten yngling og i kvotefritt område. Vi ser ingen grunn til å gjøre noe annet.

Sjøfuglen vant fram i klage

Æa

Foto: Arne Reitan

Den 25.februar i 2017 klaget Fosen Naturvernforening på Trøndelag fylkeskommunes vedtak av 7. februar 2017, hvor det ble gitt tillatelse til etablering av akvakultur på lokaliteten 36917 Drevflesa i Åfjord kommune (tidligere Roan kommune). Fylkeskommunen tok ikke klagen til følge, og sendte saken til Fiskeridirektoratet den 24. mai 2018 for klagebehandling.  Da var over ett år gått. I ett brev datert 18.08.2022 har vi nå endelig fått svar på  klagen vår – fra februar 2017 til august 2022 er det over 5 ½ år – det er lang saksbehandlingstid det. Det er å håpe på at forvaltningen i fremtiden klarer å behandle klager innen rimelig tid da saksbehandlingstider på over 5 år ikke hører hjemme i et velfungerende demokrati.

Men tilbake til svaret vi fikk på klagen vår.

Manglende konsekvensutredning
Et av punktene vi tok opp i vår klage var at det ikke var blitt gjennomført konsekvensutredning av den omsøkte akvakulturvirksomheten og at fylkeskommunens begrunnelse for ikke å gjennomføre konsekvensutredning var mangelfull. Etter lovverket skal akvakulturtiltak konsekvensutredes dersom de kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn og dersom fylkeskommunen kommer til at lokalitetsklarering ikke kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn skal beslutningen begrunnes og begrunnelsen skal fremgå av vedtaket.  

Under kan du se hva Trøndelag fylkeskommunes vedtak sier vedrørende konsekvensutredning og hva Fiskeridirektoratet mener om dette (utsnitt av brevet fra Fiskeridirektoratet):

Poenget med en konsekvensutredning før et tiltak skal vurderes er jo bl.a. å sikre at naturverdier blir tatt med i denne vurderingen. Men dette ble altså ikke gjort i denne saken.

Siden det har gått så lang tid fra tillatelsen ble gitt og klagen har ligget å vente vurderer Fiskeridirektoratet at hensynene bak forskrift om konsekvensutredninger må ivaretas i vurderingen av miljømessig forsvarlighet, sies det i brevet.

Miljømessig forsvarlig eller ikke?
Vi argumenterte i klagen vår for at etableringen var i strid med kravet til miljømessig forsvarlighet, føre-varprinsippet, og at fylkeskommunens vurdering etter naturmangfoldloven ikke var tilfredsstillende. Vi pekte på at tiltaket ville komme i konflikt med flere rødlistede fuglearter og store, viktige tareskoger.

Etter regelverket er det Statsforvalteren som har et ansvar for å uttale seg om naturinteressene i slike saker og denne uttalelsen vil være sentral i vurderingen av om tiltaket er miljømessig forsvarlig. Og det gjorde Statsforvalteren i denne saken – han frarådet å gi tillatelsen spesielt med tanke på sjøfuglene.  I tillegg uttalte Statsforvalteren at:  “Hvis det skal gis tillatelse, ber vi om at det blir satt restriksjoner “.  Men fylkeskommunen gir tillatelsen med kun et krav om oppfølging i form av C-undersøkelse på lokaliteten. Om dette skriver Fiskeridirektoratet (sakset fra brevet): 

Videre har Fiskeridirektoratet hentet inn en ny uttalelse om biologisk mangfold fra Statsforvalteren i mars 2022 og i korte trekk sier den at en større andel av fugleartene i området ser nå blitt rødlistet enn det som var tilfelle i 2016 [lomvi (CR – kritisk truet), alke (VU sårbar), teist (NT - nær truet), krykkje (EN – sterkt truet), vipe (CR), havelle (NT), gråmåke (VU), tyvjo (VU), storskarv (NT), ærfugl (VU), tjeld (NT), fiskemåke (VU), rødstilk (NT)].  Fiskeridirektoratet er videre i brevet svært opptatt av at mytende ærfugl kan påvirkes av akvakulturlokaliteten og deres konklusjon er som følger:

På dette grunnlag har Fiskeridirektoratet valgt å delvis omgjøre fylkeskommunens vedtak fra februar 2017. Hadde det blitt utført en konsekvensutredning i 2017 hadde kanskje ikke denne tillatelsen blitt gitt? Vi kunne i fremtiden ønske at et tiltak ikke kan settes i verk før vår (eller andres) klage er behandlet. Fiskeridirektoratet vurderer i dette tilfellet at det er risiko for permanent skade på ærfuglbestanden ettersom lokalitetsklareringen ikke er tidsavgrenset og dermed at den mulige skaden er vesentlig og alvorlig – at nml. § 9. Føre-var-prinsippet dermed kommer til anvendelse.

Her kan du lese hele vedtaket til direktoratet:

Bevar de lokale, sårbare torskestammene og de andre naturverdiene langs kysten vår

Utsikt frå Halvikhola i Osen.
Eit eventuelt torskeoppdrett ved Haraflesan
vil kome heilt til venstre i utsikten frå hola

Det Ålesundbaserte firmaet Trøndelag Torsk AS har i desse dagar søkt om fleire oppdrettslokaliteter langs kystlinja vår på Fosen. Firmaet er eit datterselskap av Gadus Holding AS der ein òg finn datterselskapa Sunnmøre Torsk AS, Romsdal Torsk AS, Nordmøre Torsk AS og Nordfjorden Torsk AS. 

Me i Fosen Naturvernforening er bekymra for kysten vår og torskestammene som lever her og har derfor klaga på fleire av lokaliteten. Dette gjeld lokalitane på:

• Haraflesan i Osen kommune der anlegget vil bli liggende på vestsiden av Søre Raudøya, vest for Vingsand. Det vil bli på 10 bur med ein MTB på 3 600 tonn torsk.
• Vorpneset ved Rørvika ca. 2 km nordøst for Rørvik ferjeleie (Indre Fosen kommune) i en avstand på ca. 270 m frå land på det nærmeste. Anlegget vil bestå av 2 x 7 bur (630 x 200 m/ca. 130 da) med en MTB på 3 500 tonn.
• Frengsåsen mellom Flesagalten og Frengsskjæret i Stjørnfjorden ca. 400 m frå land på det nærmeste. Anlegget vil bestå av 2 x 5 bur (450 x 200 m/ca. 90 da) med en MTB på 3 500 tonn.  

Fiskeridirektoratet  har fråråda torskeoppdrett ved Haraflesan i Osen. Det kan du lese meir om i denne artikkelen i Fosna-Folket.  I tillegg har selskapet fått liknande avslag på ei rekkje søknader langs kysten av Møre og Romsdal og Trøndelag. Vår klage i denne saka er òg omtala i ein artikkel i Fosna-Folket: “Direktoratet advarte mot næringsetablering, kommunen ga tillatelse. Nå har en tredje aktør klaget”. Den tredje aktøren her er altså Fosen Naturvernforening.

Liknande søknader har ført til protester andre stader langs kysten – dette kan du lese meir om i denne artikkelen i NRK.

Naturvernforbundet er òg skeptisk til torskeoppdrett i Trondheimsfjorden. Det kan du lese meir om her.

Her er ein del av argumenta me har brukt i våre klager:

Rømmingsrisiko
Det hevdes i søknaden at rømmingsrisikoen fra merdene er liten, men selv med nye rømningshindrende tiltak vil en aldri unngå at oppdrettstorsken rømmer med fare for genforurensning av de lokale ville torskestammene. Tidligere er det rapportert om opptil 40% rømming av oppdrettstorsk før den er 40 cm lang. Selv om det nå rapporteres om mindre rømming vil dette utgjøre en trussel som ikke kan oversees. En tillatelse til torskeoppdrett vil etter vår vurdering vesentlig tilsidesette nasjonale interesser knyttet til bevaring av kysttorsk. I dette tilfellet er lokaliteten i et svært værutsatt område som kan medføre havari. Det går også en farled gjennom området. Det er oter, sel og niser som vil utgjøre en trussel. Sist, men ikke minst, er oppdrettstorsken kjent for sin evne til å gnage seg ut gjennom nøtene.

Gyting i merd
Gyting i merd vil være et problem i torskeoppdrett, og følgene kan bli genforurensning av den ville torskestammen. Den kan gyte i merdene før den når slaktevekt. Det brukes derfor både et spesialtilblandet proteinfôr med tilpasset fettsyresammensetning, pluss kontinuerlig lys for å «lure» torsken. Likevel er gyting i merdene et problem for oppdretterne. Dette vil kunne føre til blanding av gener og være en trussel for de verdifulle stammene av kysttorsk. Havforskningsinstituttet advarer mot dette og hevder at oppdrettsanlegg for torsk kan føre til endringer i vandringer, adferd og fysiologi og reproduksjon hos vill torsk og påvirke overlevelse, vekst og rekruttering. Fiskeridirektoratet frarådde torskeoppdrett nettopp ved en dispensasjonssøknad fra samme selskap ved Haraflesan i Osen. Selskapet har fått lignende avslag på en rekke søknader langs kysten av Møre og Romsdal og Trøndelag. I Trondheimsfjorden er det nå viktig å være føre var for å berge de lokale torskestammene. Det er usikkert om det er gjort tilstrekkelige konkrete, lokale kartlegginger av gytefelt og oppvekstområder for torsk i nærområdet og verdifulle naturtyper.

Bedriftens egen konsekvensutredning gir lite tilfredsstillende dokumentasjon. Det vi vet fra før er at Fiskeridirektoratet ved tidligere søknader har beskrevet at det eksisterer en selvrekrutterende torskebestand i Trondheimsfjorden. Trondheimsfjorden, som er en terskelfjord, er oppvekstområde for denne bestanden. Bedriften kan aldri oppfylle et vilkår om at det ikke skal slippes ut befruktede egg i det frie miljø. Den konkrete risikoen for genetisk interaksjon kan ikke sikkert dokumenteres, enten det er rømming eller gyting i merd. Bestanden av kysttorsk er redusert, og det betyr at de er mer følsomme overfor genetiske endringer. Men det er også andre viktige miljøhensyn som må vurderes. Det finnes lite dokumentasjon på mulige interaksjoner mellom rømt oppdrettstorsk og villaks, sjøørret og sild. Trondheimsfjorden er den største nasjonale laksefjorden med 18 nasjonale laksevassdrag, Her finnes korallforekomster, marine verneområder, RAMSAR- områder og andre våtmarksområder. Midtre del av fjorden har status som «Important bird area». Fiskeridirektoratet kom forrige gang (2009) til at det etter en samlet vurdering ikke var miljømessig forsvarlig å tillate torskeoppdrett ved Ytterøya og i Stjørnfjorden.

Trondheimsfjorden er en nasjonal laksefjord
Beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal sikre villaksen en særlig beskyttelse. Regimet bygger på den grunnleggende forutsetning at summen av endringer i aktivitetene i vassdragene og fjordområdene over tid ikke skal medføre økt, men snarere redusert risiko for villaksen. Et stort torskeoppdrett i Stjørnfjorden og/eller ved Rørvik i Trondheimsfjorden vil ikke bidra i positiv retning hverken for villaksen eller for den utrydningstrua sjøørreten. Det er flere potensielle patogener som er felles for torsk og laks. Torskelus og skottelus fra oppdrettstorsken kan angripe villtorsken men også villaks og sjøørret kan bli angrepet av skottelus. Francisellose er en alvorlig bakterieinfeksjon som tidligere var ukjent i norske farvann, men som ble introdusert gjennom torskeoppdrett. I tillegg kan sykdommer som nodavirus, vibriose og furunkulose utgjøre en trussel mot lokale fiskestammer. En kan derfor neppe si at torskeoppdrett reduserer risikoen for villaksen, og bare på det grunnlaget vil en måtte avvise planene.

Tidligere avslag må være førende

• Stjørnfjorden: Rundt 2000/2001 ble det søkt om lakseoppdrett i samme område ved Flessagalten og innover (Astor Farming), og det ble søkt om en rekke blåskjellokaliteter i Stjørnfjorden (Stjørna Skjell). Begge ble avslått av miljømessige grunner og hensynet til andre interesser.
• Trondheimsfjorden: Tidligere (2009) er det gitt avslag på oppdrett i Trondheimsfjorden (Ytterøya, Frengen) på grunn av at det ikke var miljømessig forsvarlig, og her var også Rissa kommune medeier. 

I tillegg har som nevnt fiskeridirektoratet nettopp uttalt seg negativt til en dispensasjonssøknad for torsk ved Haraflesan i Osen. 

Dette må være førende for fremtidig forvaltning. Nå gjelder det å bevare de lokale, sårbare torskestammene og de andre naturverdiene langs kysten vår.

17 gauper skutt på 1. jaktdag i region 6

Den 1. februar startet kvotejakten på gaupa i Norge. Vi ser på www.rovbase.no at den 1.februar ble 17 gauper skutt i region 6! Ca. halve kvoten ble skutt på årets første jaktdag – det er nesten ikke til å tro. Hvordan er dette mulig? Vi vet jo at det ikke er overflod av gauper som er grunnen….

Rovviltnemnda i vår region satte nemlig følgende gaupekvoter:

·         Startkvote på 30 gauper, hvorav 13 voksne hunngauper 

·         Reservekvote på 3 gauper, hvorav 2 kan være voksne hunngauper 

I praksis vil dette si 33 gauper hvorav maksimalt 15 hunndyr 1 år eller eldre kan skytes. På Fosen er kvoten satt til 4.

Fosen Naturvernforening prøvde også i år å få ned kvoten ved å klage på vedtaket uten å lykkes. De gode argumentene for å stoppe denne jakten står i kø men å få medhold i klage virker så å si umulig slik systemet er i dag. Forvaltningen Norge har av sine store rovdyr er til å bli flau av.

Et lite utdrag av våre argumenter som ble brukt i klagen:

Vi mener i bunn og grunn at det ikke er grunnlag for kvotejakt på gaupe da gaupa er oppført som sterkt trua på den norske rødlista, antallet av tap til rovdyr går historisk nedover og gaupa har en viktig rolle i økosystemet. I et intakt økosystem kan de store rovdyra fungere som en slags buffere mot sykdomsspredning fordi de “tynner ut” forekomsten av smitte. 

På regjeringens infosider kan vi lese følgende:  “Hvert år slippes om lag to millioner sau og lam på beite i Norge. Rundt 100 000 sau og lam går tapt årlig av ulike årsaker. I underkant av 20 prosent av dette tapet erstattes som tapt til rovvilt, mens over 80 prosent av tapene skyldes andre årsaker, slik som drukning, ulykker, påkjørsler og sykdommer”.

Av de 20 % av tapene som skyldes rovvilt, skyldes 23% av disse gaupe (dvs. ca. 4.600 sau på landsbasis).

Hvorfor settes det inn så store og inngripende tiltak for å redde de 20.000 sau som blir antatt tatt av rovdyr i forhold til å sette inn tiltak for å redde de 80.000 som dør av andre årsaker (sjodogg, alveld, mage- tarmsnyltere, betennelser i jur og andre organer, fluemark, rødrev, forgiftninger fra mange sorter planter og sopp, ulike typer ulykker mv.)? Potensialet for å redde dyr er jo mye større her.

Videre på regjeringens infosider pekes det på en historisk utvikling i tap av sau til rovvilt: Antall sau erstattet som tapt til rovvilt har gått betydelig ned den siste tiårsperioden, fra om lag 39 800 sau/lam i 2007 til om lag 14 700 sau/lam i 2020. Det er en nedgang på over 60 prosent.

For å se utviklingen av tamfe tatt av gaupe i region 6 har vi brukt søk i rovbase med parameterne:

• Rovdyr gaupe
• Fom. 01.01 tom 31.12 for årene fom. 2011 tom. 14.11.2021,
• Skader etter rovdyr på sau, rein, geit og storfe
• region 6
• Vurdering av registrering: dokumentert, antatt sikker, usikker

Vi ser her en betydelig og gledelig nedgang av tapt tamfe til gaupe i region 6.

Fosen: I februar 2021 ble det skutt to gauper i Åfjord og da var det ikke skutt gaupe på Fosen siden 2016. Derfor trenger ikke Fosen en kvote på 4 dyr. Resultat her blir bare at kvoten overføres til andre delområder etter 1. mars dersom vedtaket til rovviltnemnda blir stående som den nå foreligger.

Fraråder løyper for fornøyelseskjøring med snøskuter

Åfjord kommune har ute til offentlig ettersyn forskrift for snøskuterløype. Fosen Naturvernforening har her levert merknader der vi sterkt  fraråder nye permanente løyper for fornøyelseskjøring med snøskuter, både i den eksisterende midlertidige løypa og i nye traseer som foreslått.

Her kan du lese våre merknader:

Det vises til høring for forskrift for permanent løype for fornøyelseskjøring med snøskuter. Det foreslås tre traseer. Den første er den eksisterende traseen fra Stjern mot Habroheia. Den andre er fra Momyr via Bytjønna/Midtiheia mot Habroheia og til slutt til Botnan. Den tredje er fra Bytjønna mot Skurvvatenet/Dåapma. Til sammen blir det over 30 km med snøskuterløype. Begrunnelsen er bl.a. at de som ikke kommer seg ut i fjellet skal bli kjørt innover og tilgang til fiskevann.

Vi betrakter det slik at de aller fleste er mest interessert i å oppleve fjellet uten snøskuterstøy. Spesielt viktig blir det nå å bevare et av de siste, og det beste, av de gjenværende stille områder i Åfjord. Området rundt er omkranset av 6 store vindkraftanlegg.

Undersøkelser fra de kommuner som har deltatt i den tidligere forsøksordningen viser også at folk flest ikke ønsker en mer liberal snøskuterpolitikk. Erfaringene fra forsøkskommunene viser videre at denne kjøringa i rekreasjonsløypene bare kommer i tillegg til annen ulovlig kjøring. Dette viser også at Åfjord kommune sine ønsker om å kanalisere frikjøringa til rekreasjonsløypene antagelig ikke vil oppnås. Det blir flere snøskutere i kommunen, og det vil være naivt å tro at alle kun vil kjøre betalte turer i denne løypa. Erfaringer fra den midlertidige løypa viser at det foregår en god del ureglementert kjøring langs traseen, jfr. uttalelser fra løypeledelsen om at det har foregått en god del ulovlig kjøring.

I Vinje kommune, som var med i den tidligere forsøksordningen, har ulovlig kjøring nå blitt et så stort problem at flere grunneiere ikke lenger ønsker skuterløyper. Det er samme erfaringer fra Sverige der norske snøskuterkjørere nå ikke lenger er så velkomne, og det arbeides for å stramme inn regelverket.

Kommunens konklusjon var tidligere at snøskuterkjøring i fjellet, etter denne løypen, vil øke allmennhetens muligheter til rekreasjon og fornøyelse. Snøskuterkjøring er ikke noe som folk flest utøver. Det er kun noen få prosent av befolkningen. Resten, og det er allmennheten, ønsker å oppleve fjellet i sin naturlige stille tilstand med kun variasjoner i årstider, vind og vær. De fleste etterspør uberørt natur og stillhet.

Av Åfjords fastboende kan det anslagsvis dreie seg om 30 – 50 personer med interesse for en slik løype, dvs. kanskje så lite som 1% av innbyggerne. Resten, dvs. kanskje så mange som 99%, ønsker ikke å møte snøskuterkolonner når de er på en skitur innover mot Dåapma. Her må en likevel huske at de aller fleste som driver vanlig friluftsliv ikke er organisert på samme måte, og at det derfor ikke kommer frem i noen medlemslister og statistikk. Friluftsfolket er ikke organisert i klubber. Området som tenkes benyttes til snøskuterløype er et av de mest attraktive utfartsområdene for skifolket.

Dette betyr at kommunens begrunnelse også blir feil. Her hevdes det at motorisert ferdsel på snødekt mark er en viktig del av innbyggernes friluftsliv og at dette er helsefremmende. Etter vårt syn vil en få motsatt effekt. De aller fleste blir negativt berørt med støy, eksos og skuterspor i naturen når de skal ta seg en skitur i vinternaturen. Spesielt, når løypene slik som her, legges i og parallelt med eksisterende skitraseer over store avstander og til og med inn mot Dåapma. Det blir på samme måte feil å begrunne forslaget med at det skal være mulig å komme inn til fiskevann for å drive isfiske. Det fins mange muligheter for isfiske rett ved hovedveiene i Åfjord. Og mange vann er lett tilgjengelig på ski i nærheten av vei. Kommunen mener at Momyr er et område som egner seg som utfart med snøskuter da det er relativt snøsikkert. Men dette er også det området som vanlige skigåere benytter seg mest av og derfor vil dette være svært konfliktfylt. Kommunen hevder videre feilaktig at det er bare løype 3 ved Dåapma som påvirker vinterfriluftslivet, men dette er å forvrenge virkeligheten.

Kommunen nevner at det kan stride mot FNs bæremålskategorie nr. 3 (helse og livskvalitet) og nr. 15 (økosystemer og naturmangfold), men at dette ikke er vektig nok slik kommunen ser det. Hvis en først nevner bæremålene så ser det ut som om kommunen har glemt nr. 6 (rent vann, her fjellbekker/fjellvann bl.a.), nr. 12 (ansvarlig forbruk) og ikke minst nr. 13 om å stoppe klimaendringene. Tillatelse til massiv snøskuterkjøring for fornøyelse i uberørt natur vil være i strid med disse bæremålene.

Nesten 100% av de foreslåtte løypene er lagt i og ved områder som enten er verdikartlagt som viktig (Haravassheia, Habroseteren) eller svært viktig (Tekssjøen, Dåapma).

Mesteparten av de kartlagte friluftslivsområdene bli støyforurenset med over 40 dB. Hensynet til friluftslivet skal tillegges spesielt stor vekt når snøskuterløyper skal planlegges, jfr. Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Derfor vil det være forskriftsstridig å etablere disse løypene. Av det foreslåtte løypenettet vil ca. 35% bli liggende i det som er kartlagt til svært viktige friluftslivsområder, og nesten alt resterende er lagt i område som er kartlagt som viktig friluftslivsområder. Trase 3 er nesten i sin helhet lagt i det som er karakterisert som svært verdifullt friluftslivsområdet inn mot Dåapma og ender ca. 2 km unna dette som må regnes som hjertet av Fosen. Området var også tidligere foreslått som nasjonalpark.

Hele løypenettet vil stort sett bli liggende i tidligere inngrepsfrie naturområder, INON område 1 og 2, og vil komme helt inntil de siste rester av villmarkspreget natur på Fosen ved Dåapma.

Løypene blir liggende inntil tre naturreservat. Løypa går ikke langt fra Tekssjøen naturreservat og vil komme i konflikt med vernebestemmelsene for naturreservatet. Formålet med vernet er å bevare det biologiske mangfold, økosystemet og arter i området. Kommunen hevder feilaktig at det ikke kommer i konflikt med vernegrunnlaget. I følge Naturmangfoldloven § 49, vil også utenforliggende aktivitet og tiltak kunne vurderes som en forstyrrelse og brudd på vernebestemmelsene.

Det er flere skiløyper og turmål innover til Dåapma og det er i tillegg en del hytter. Disse områdene er karakterisert som områder med spesielle opplevelseskvaliteter (Melby 2011). Direktoratet for Naturforvaltning karakteriserte i sin tid området her som svært viktig friluftslivsområde (DN veileder 25 – 2004). Store områder her har i tillegg fått betegnelsen viktig friluftslivsområde. Det er spesielt mange som foretrekker skituren fra Momyra til Dåapma vinters tid. Det er svært uheldig hvis dette blir trase for snøskuter. Snøskuterspor i kryss og tvers (pluss spor i terrenget sommers tid), støy, eksos, oppmerking osv. vil virke svært sjenerende.

Snøskuterkjøring vil virke negativt på områdenes naturmiljø. Marginene er små for overlevelse for mange arter i den harde vintertid. Naturen er i en svært sårbar tilstand om vinteren med kulde og liten mattilgang. I tillegg er vinteren ekstra snørik med mye løssnø i marka i disse områdene. Flere kommuner må innføre ekstraordinær båndtvang om vinteren. Det er derfor uheldig å påføre fugler og dyr en ekstra stresspåkjenning på denne tiden. Det er marginale tilstander som det bør tas hensyn til. Det vil være i strid med reglene i Naturmangfoldloven.

Deler av løypa er lagt i område som ikke er kartlagt som verdifullt, men her er det avdekket hele 3 storfuglområder med spillplasser, og disse krever at en holder en avstand på 1000 meter. Spillplasser vil bli ødelagt. Utvidet kjøretid som starter 09:00 og varer til 22:00 gjør det enda verre. Fylkesmannen mente i forrige runde at det burde være avstand på 500 meter til hver lokalitet. Dette følger også av krav i Naturmangfoldloven om føre- var og samlet belastning.

Andre kommuner som har etablert snøskuterløyper har fastsatt varsomhetssoner i radius på 1500 meter (jaktfalk og kongeørn), men flere har avstandskrav på 1000 meter. Det må i dette tilfellet undersøkes om de 10 – 15 fugleartene det dreier seg om, har tilhold langs skuterløypa. Det er kjent at det er mye fjellrype og lirype langs de foreslåtte traseene. Dette er arter karakterisert å ha særlig stor forvaltningsinteresse.

Reindrifta vil i tillegg bli vanskeliggjort i et stort og sårbart område. Dåapma er ellers det viktigste området for tamreindrifta på Fosen. Det vil være uheldig med massiv snøskuterkjøring her. Reindriftsnæringa på Fosen er presset gjennom inngrep fra storsamfunnet. Tap av beite og beitefragmentering har bare økt fra år 1900 og fremover til i dag. Vindkraft og nettutbygging på Fosen kan i tillegg skape store problemer for reindrifta. Forstyrrelser med økende snøskuterkjøring vil skape uro for reinen på en svært sårbar tid av året. Flyttinger av rein vil bli vanskeliggjort. Det fins både flyttlei og oppsamlingsområde for rein i flere deler av området. Og det er beite sommer, høst og vinter. Selv om reindrifta har fått revidert løypetraseen og gitt anledning til å stoppe trafikken i perioder vil en måtte anta at massiv snøskuterkjøring ikke vil virke spesielt positivt for næringa.

Retningslinjene for støy i arealplanleggingen, T- 1442 og revidert retningslinje M-128/2014 angir at støy er uønsket i stille naturområder og angir 35 – 40 dB som en generell retningslinje. Det skal vises forsiktighet i tidligere stille områder, når det angår relativt mange, når det angår barn og unge og i åpent landskap. Med det støynivået en samling av snøskutere medfører må dette da resultere i at en antagelig må legge slike snøskuterløyper i berørte områder med allerede eksisterende inngrep ved veg osv. og ikke i uberørt natur. Ingen av løypene tilfredsstiller gjeldende støykrav da alle går igjennom det som i Friluftslivskartleggingen er definert som viktige og svært viktige friluftslivsområder.

I det åpne fjellterrenget vil influensområdet utgjøre minst 3 – 4 km til hver side. Et slikt støybelte inn mot hjertet, eller indrefileten av Fosen, vil medføre at mesteparten av det tilgjengelige fjellarealet mellom FV 715 til Roan og Selavegen mot Follafoss blir berørt av influensområdet. Det vil bli uheldig for bl.a. det allmenne friluftslivet, naturmiljøet og reindriftsnæringa. Fosen er egentlig for smalt til å etablere slike løyper i det åpne fjellandskap.

Både i Fjelloven og Naturmangfoldloven er det bestemmelser om å ta vare på miljøet på en bærekraftig måte. Til slutt må nevnes at Forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag setter krav til at kommunen skal ta hensyn til støy og andre ulemper for friluftslivet. Kommunen skal ta hensyn til naturmangfold, bolig- og hytteområder, landskap og vurdere betydningen av belastningen av verdsette friluftslivsområder samlet sett i kommunen. Målet i lovgivningen er å unngå skade og ulempe for naturmiljøet og mennesker. Løypeforslagene vil være i konflikt med lovenes og forskriftenes formål.

På bakgrunn av dette vil vi sterkt fraråde nye permanente løyper for fornøyelseskjøring med snøskuter, både i den eksisterende midlertidige løypa og i nye traseer som foreslått.

 

Så er kvotejakta på den sterkt trua gaupe i gang igjen

Det er trist men slik er det altså – kvotejakta på den sterkt trua gaupa er i gang igjen. 82 gauper av dei cirka 393 gaupene som var status før kvotejakta i 2020 skal skytast. Det er ein stor prosentandel – om lag 21% - av ein utrydningstrua art. Forstå det den som kan. I region 6 som Fosen høyrer til har Rovviltnemnda vedtatt ein kvote på 30 gauper (derav maksimalt 10 voksne hodyr). Kvoten på Fosen er sett til 3 dyr. Dette er ei stor auke i forhold til kvota i fjor som var på 25 gauper (derav maksimalt 9 voksne hodyr).

Foto: Malene Ulveseth Solland

Fosen Naturvernforening klaga på vedtaket i år òg men utan å få medhald. Klima- og
miljødepartementet legg i si avgjering vekt på at gaupebestanden for første gang på åtte år er over det nasjonale målet på 65 årlige ynglinger og at talet på ynglinger i region 6 dei siste åra har lagt over bestandsmålet på 12 årlige ynglinger. Etter at gaupebestanden har lagt under bestandsmålet sju år på rad har me no 66,5 familiegrupper av gaupe i Norge. Bestandsmålet er 65 familiegrupper. Men når bestanden har gått opp i Norge har den gått ned i Sverige. I 2020 er det estimert at det var 256 familiegrupper i Skandinavia, med 189,5 i Sverige og 66,5 i Norge. Det gjev faktisk ein nedgang på ei familiegruppe sammenlignet med 2019. Så samla sett står det dårligere til med gaupebestanden. Men det har dessverre ikkje klima- og miljødepartementet ta omsyn til. Det er som kjent ingen grensekontroll for gauper slik som det er for oss mennesker i desse koronatider.

Ellers i klagen vår uttrykte me vår bekymring for gaupa sin genetikk. Det er som kjent Stortinget sitt rovviltforlik frå 2011 som bestemmer kor mange rovdyr me skal ha i norsk natur og Norge skal etter dette vedtaket ha 65 ynglingar kvart år. Med så få ynglingar per år kjem ikkje desse artane til å få levedyktige og genetisk sunne bestander i Norge. Ein generell regel for at bestander skal vere genetisk levedyktige og unngå langsiktige problem med innavl og tap av genetisk materiale er at dei må bestå av 500 individ. Dette kan du lese meir om hos Sabima.

I Anne Sverdrup-Thygeson si bok “På naturens skuldre” (side 128-132) står det at Naturpanelet er klar på at det å ta vare på intakte økosystem og deira tilhøyrande biologiske mangfold, vil redusere omfanget av infeksjonssjukdom. Og at i eit intakt økosystem kan dei store rovdyra fungere som ein slags buffere mot sykdomsspreiing fordi dei “tynner ut” forekomsten av smitte. Noko av det same skriv Tor Punsvik(Viltbiolog og villreinkjenner) i ein kronikk i Nationen. Der skriv han om kvifor villreinen på Hardangervidda treng jerv. Han sei mellom anna at rovviltet si viktige økologiske rolle har vært underkjent, og særleg deira viktige rolle som helsearbeidere overfor byttedyra sine. 

I Mattilsynetsi oppsummering av beitesesongen for 2019 finn me følgjande tal:

Her ser me at det kun er ein mindre del av tap av sau/lam på beite der rovdyr har skylda. Det er aukande andel dyr som vert ramma av forskjellige flåttbårne sykdommer (t.d. sjodogg på grunn av overført anaplasma), alveeld (antagelig pga opptak av blågrønnalger i biofilm på planter som rome og i drikkevann), mage- tarmsnyltarar, betennelser i jur og andre organer, fluemark, rødrev, forgiftninger frå mange sorter planter og sopp, ulike typer ulykker mv. Det er i tillegg mykje som tyder på utstrakt resistens mot snyltermidler og feil bruk av snyltermidler.

Tap til rovdyr utgjer relativt lite i forhold til ulike typer sjukdommar og ulykker.  Av de ca. 74 000 sau og lam som omkom på beite (av ca. 1,5 mill dyr som var sleppt) er det rekna ut at for 2019 skyldes 23,6 %  rovdyr. Hele 76,4 % skyldes andre årsaker. Tapet av sau og lam til rovdyr utgjer berre 1,2% av det totale talet dyr sleppt på beite.

Det er vedtatt ei kvote på 3 dyr for Fosen. Før jakta starta i 2021 var det ikkje felt gaupe på Fosen de siste åra men det ser ut som ei er felt no i Åfjord den 05.02.2021. Dette ifølge www.rovbase.no. Men me kan ikkje sjå at gaupa er eit markant problem på Fosen.

Ein for liten gaupebestand vil føre til mange hjortedyr med påfølgende auke i flåttbårne sjukdommer hos mennesker og beitedyr. Og aukande hjortedyrbestand fører i tillegg til fleire trafikkulykker. Rovviltkontakt for Ørland og Bjugn uttalte i 2019 til Fosna-Folket i forbindelse med starten av kvotejakta at det ikkje hadde skada å ha ei gaupe eller to på grunn av de mange rådyrpåkjørslene. Han uttalte samtidig at kvotene på Fosen har vore ganske romslige.

Fosen treng ikkje ei kvote på 3 dyr. Resultat her blir berre at kvoten vert overført til andre delområder etter 1. mars.

Men som sagt me fekk ikkje medhold i klagen vår i år på tross av mange gode argument. Dette er ikkje godt nytt for dei få gaupene me har igjen i landet.

Det er jo rett og slett ganske flautt dette, å skyte 21% av ein utrydningstrua art.