Klima- og miljødepartementet har sendt ut på høring et forslag om
å endre Rovviltforskriftens § 12 om skadefelling av kongeørn i to
prosjektområder på Fosen og i Troms slik at skadefelling lettere kan
gjennomføres. Fosen Naturvernforening har sendt inn merknader der vi
argumenterer mot denne endringen:
Bestanden av kongeørn er ifølge Miljødirektoratet på 963 hekkende par
og viser faktisk en nedgang fra tidligere observasjoner. Det nasjonale målet er
å opprettholde en bestand på 850 – 1200 hekkende par. Kongeørna ble fredet i
1968, og bestanden har nå stabilisert seg. Et kongeørnrevir kan være vidt i
utstrekning. En felling i den tiden ungene er avhengig av foreldrene ville være
uheldig, dvs. i hele 3 måneder etter at de har forlatt reiret. Kongeørna er
tatt ut av Rødlista. Vi har likevel et spesielt ansvar for kongeørna gjennom
bestemmelser i Bernkonvensjonen Liste II, Artikkel 6. Kongeørna er utsatt for
forgiftning med bly fra skadet vilt og slakteavfall o.l. som blir liggende
igjen i naturen i forbindelse med ordinær jakt. Professor Jon Arnemo hevder at
det fins opptil 100 000 dødelige doser i slikt avfall som følge av jakt.
Dette svekker levedyktigheten til ørnebestanden.
Kongeørna tar mest reinkalver i mai og lam i juni, spesielt utsatt er
dyr under 2 kg.
Imidlertid utgjør tap til rovdyr relativt lite i forhold til ulike typer
sykdom og ulykker. Av de ca. 120 000 sau og lam som omkommer på
beite (av ca. 2 mill dyr sluppet) beregnes ca. 15% å skyldes rovdyr. Det er
økende andel dyr som rammes av forskjellige flåttbårne sykdommer (f.eks.
sjodogg på grunn av overført anaplasma), alveeld (antagelig pga opptak av
blågrønnalger i biofilm på planter som rome og i drikkevan), mage-
tarmsnyltere, betennelser i jur og andre organer, fluemark, rødrev,
forgiftninger fra mange sorter planter og sopp, ulike typer ulykker mv.
Kongeørnas andel av totaltapet er lite.
Fra flere hold er det oppgitt misvisende tapstall for Rødsjøområdet.
Det har for eksempel blitt oppgitt en tapsprosent på 24% for 2015. En kunne få
det inntrykk at kongeørna tok 24% av de merkede lammene. Reell
tall viser at ca. 5 % (25 lam) av totalantallet ble tatt av kongeørn (SNO) og
ca. 19% (86 lam) av lammene døde av andre årsaker. Dette ble bl.a. formidlet
fra bondelaget til rovviltnemnda som igjen formidlet videre. Ved hjelp av media
er dette bildet forsterket. Flere politikere, også stortingspolitikere, har
ført disse misvisende tall videre. Det som kan være riktig er at ca. 24% av
de tapte dyra ble konstatert tatt av kongeørn. Det er for så vidt ikke
vesentlig forskjell fra de ca. 15% (av tapte) på landsbasis som blir erstattet
tatt av rovdyr. For 2016 ble det ikke rapportert tap til kongeørn etter det vi
har forstått, og hittil i sommer har det her heller ikke vært vesentlig problem
med kongeørn.
Undersøkelsene her i Rødsjøområdet viste også at mange dyr var magre,
de manglet morsmelk i magesekken og mange hadde mye mage- og tarmparasitter.
Ingen av de dyrene SNO fastslo som ørnedrepte ble sendt videre for obduksjon
ved Veterinærinstituttet.
Mange av dyrene på beite kan være svekket, selvdøde og sekundært være
angrepet av kongeørn. Det er alvorlig hvis dokumentasjonen, som legges til
grunn for felling av fredet rovdyr, er basert på ikke uavhengige kilder og uten
at dyrene er undersøkt av personer med veterinærfaglig innsikt. Her igjen må
gjentas at de aller fleste sau og lam kreperer av andre årsaker enn rovdyr. En
veterinærfaglig vurdering kunne ha gitt utfyllende svar på dette og gitt råd om
preventive tiltak for å unngå sykdom. Konklusjonen er at det er mye å hente på
bedre regime for fôring, mineral- og vitamintilførsel, vaksinering, og
parasittbehandling i disse besetningen. Det er mulig Mattilsynet har vært
kontaktet, men de driver i mindre grad med behandling og forebygging. Det er
tatt parasittprøver i avføring av Mattilsynet, men disse er ikke tatt på riktig
tid og av riktige dyr.
Vi ser at det kan være svikt i kunnskapsgrunnlaget for
kongeørnforvaltningen. Det er SNO (Statens Naturoppsyn) med lokale
rovdyrkontakter som har påvist ørnedrapene. Flere av lokalkontaktene som oppgis
driver selv med sau og/eller rein. De lokale rovviltkontaktene er sikkert
opplært i temaet rovvilt, men det er høyst usikkert om de har veterinærfaglig
kompetanse for temaet dyresykdommer. Når mange av disse kontaktene (reineier,
saueeier mv) i tillegg kan ha egeninteresser for å bekjempe rovdyr, kan deres
dokumentasjon trekkes sterkt i tvil. Dokumentasjonen kan ikke beskrives som
uavhengig. En lokal rovviltkontakt kan ha lest gjennom sin håndbok, men han kan
ikke forventes å kunne uttale seg om nyresykdom, leversvikt, tarmbetennelse, romeforgiftning,
flåttsykdom osv.
Det var en stor svakhet med NINA sitt kongeørnprosjekt. Ingen av de
ørnedrepte lammene skulle sendes til obduksjon hos Veterinærinstituttet i
Trondheim. Bakgrunnen kunne kanskje være at noen mente at det eventuelt kunne gi
funn som svekket ørneteorien. Ingen ørnedrepte lam er obdusert av veterinær,
verken feltobduksjon eller sendt til Veterinærinstituttet. Det kan være
svekkede/døende individer som er tatt av ørn. Noen kan faktisk ha vært døde før
ørna satte kloa i dem. Dette betyr at det foreligger en vesentlig svikt i
kunnskapsgrunnlaget. Det kan synes feil å forvalte kongeørnen på så usikkert
grunnlag som her. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal gjelde når det gjelder
inngrep i naturmangfoldet. Den foreslåtte forskriftsendring kan ikke
gjennomføres når kunnskapsgrunnlaget mangler.
Rovviltforskriften setter krav til en bærekraftig forvaltning for at
bestanden skal opprettholdes. I dag viser det faktisk en nedgang for kongeørna
selv om en er innenfor det nasjonale målet. Regjeringen skal føre en politikk
som er i samsvar med rovviltforliket av 2004 og 2011. Det betyr en forvaltning
innenfor rammene av Bernkonvensjonen og Naturmangfoldloven. All forvaltning av
rovdyr skal bygge på vitenskapelig kunnskap. Dette er nedfelt i Naturmangfoldloven
og et generelt prinsipp i Forvaltningsloven tilsier at det foreligger en
undersøkelsesplikt. Saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak
treffes. Saken ser ikke ut til å være godt nok opplyst her.
Høringsdokumentet henviser til at jakta skal følge Viltlovens
bestemmelser. Dette må bety at jakt på kongeørn ikke kan gjennomføres i
hekketida eller i den tida ungene er avhengig av foreldrene, jfr. Viltlovens §
19 om at viltet ikke skal utsettes for unødig lidelse.
Konklusjonen må bli at det foreligger så store svakheter i
dokumentasjonen (NINA- prosjektet) at en forsøksordning med felling av kongeørn
på ubestemt individ, og før akutt pågående skadesituasjon har oppstått, ikke
kan innføres. Det ville være i strid med alminnelige forvaltningsregler om
kunnskapsbasert forvaltning og i strid med reglene i Naturmangfoldloven. I en
slik viktig sak bør en få en veterinærfaglig vurdering av de påståtte
ørnedrepte lammene. De bør sendes inn til Veterinærinstituttet. Det bør
fokuseres på preventive tiltak for de 80 – 90% av tapene som skyldes andre
årsaker. Det må legges vekt på at bestanden av kongeørn viser en synkende
tendens. Jakt kan eventuelt ikke foregå i hekkeperioden eller i den tid ungene
er avhengige av foreldrene.
