Snøskuterløypa i Åfjord er avkortet etter klagebehandling

Forrige vinter vedtok Åfjord kommunestyre en fornøyelsesløype for snøskuter. Løypetraséen gikk fra Stjern i Stordalen og like inn til Dåapma, hjertet av Fosen. Traséen følger en ubrøytet skogsveg, men siden går den i nokså uberørt fjellterreng.

I februar klaget både Fosen Naturvernforening og Fylkesmannen i Trøndelag på dette vedtaket. Nå er klagebehandlingen klar og settefylkesmannen i Møre og Romsdal har gitt oss delvis medhold i klagesaken. Det endelige vedtaket sier at løypa må avsluttes ved Habroheia/Botnan, dvs. da tas ca. 40 %  av løypa bort. Det blir pekt på at løypa er lagt i det som er karakterisert som viktig og svært viktig friluftslivsområder. Dessuten ville det villmarkspregede området rundt Dåapma/Finnvollheia bli berørt i vesentlig grad.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal sitt vedtak sier:

Vårt hovedkrav i klagen var avslag på hele løypa. Med hensyn til naturmangfold, klimaendringer og friluftsliv kan vi ikke se at etablering av støyende motorsportsløyper i villmark er veien å gå. Men med delvis medhold i klagen vil indrefileten av området nå bli skånet og det er gode nyheter!

Her kan du lese vår klage i saken:

Begrunnelse for forslaget

Det er ikke oppgitt noen egentlig begrunnelse for forslaget uten det at det ønskes å få skuterkjøringen i ordnede former. Snøskuterløype gir riktig nok bedre tilgjengelighet til fjellet, men da i første omgang for de som ikke ønsker å bruke ski. Vi betrakter det slik at de aller fleste er mest interessert i å oppleve fjellet uten snøskuterstøy. Spesielt viktig blir det nå å bevare et av de siste, og det beste, av de gjenværende stille områder i Åfjord. Området rundt er omkranset av 6 store vindkraftanlegg.

Undersøkelser fra de kommuner som har deltatt i den tidligere forsøksordningen viser også at folk flest ikke ønsker en mer liberal snøskuterpolitikk. Erfaringene fra forsøkskommunene viser videre at denne kjøringa i rekreasjonsløypene bare kommer i tillegg til annen ulovlig kjøring. Dette viser også at Åfjord kommune sine ønsker om å kanalisere frikjøringa til rekreasjonsløypene antagelig ikke vil oppnås. Det blir flere snøskutere i kommunen, og det vil være naivt å tro at alle kun vil kjøre betalte turer i denne løypa.

Fravær av støy har også, som andre naturresurser, stor verdi i markedsføringen av turisme og reiseliv. Leiekjøring for transport til hyttene bør være en grei ordning å benytte seg av. Dette gir mulighet for næringsinntekt til grunneiere.

Friluftsliv

Fravær av støy har stor verdi i forhold til kvaliteten på området som skal benyttes til friluftsliv. Effekten av å åpne for snøskuterkjøring, like inntil hjertet av Fosen, vil heller bli det motsatte av det kommunen og fjellstyret ønsker. Folk som ønsker opplevelser i stille fjellnatur blir trengt bort. Det er tidligere for noen år siden nevnt at snøskuterløypene vil føre til kultivering av fiskevann, men det er andre og mer miljøvennlige måter fjellstyret kan benytte seg av i denne sammenheng.

Det er tidligere for noen år siden nevnt at rekreasjonsløypa vil være bra for Forsvarets øvelser og de forventede nye ansatte, men her igjen må en heller forvente at de som i jobbsammenheng er belastet med flystøy på Ørlandet heller vil oppleve stillhet i fjellet her i Åfjord på sin fritid.

Kommunens konklusjon var tidligere at snøskuterkjøring i fjellet, etter denne løypen, vil øke allmennhetens muligheter til rekreasjon og fornøyelse. Snøskuterkjøring er ikke noe som folk flest utøver. Det er kun noen få prosent av befolkningen. Resten, og det er allmennheten, ønsker å oppleve fjellet i sin naturlige stille tilstand med kun variasjoner i årstider, vind og vær. De fleste etterspør uberørt natur og stillhet.

Det er ikke tallfestet hvor mange som er interessert i slik snøskuterkjøring. Det kan kanskje dreie seg om noen titalls ivrige personer som har organisert seg i klubb. Av Åfjords 3 230 fastboende kan det anslagsvis dreie seg om 30 – 50 personer med interesse for en slik løype, dvs. kanskje så lite som 1% av innbyggerne. Resten, dvs. kanskje så mange som 99%, ønsker ikke å møte snøskuterkolonner når de er på en skitur innover mot Dåapma. Her må en likevel huske at de aller fleste som driver vanlig friluftsliv ikke er organisert på samme måte, og at det derfor ikke kommer frem i noen medlemslister og statistikk. Friluftsfolket er ikke organisert i klubber. Området som tenkes benyttes til snøskuterløype er et av de mest attraktive utfartsområdene for skifolket. Faren her er i tillegg at det kommer mange utenbygdsboende for å kjøre disse 50 km i Åfjordfjella.

Kommunen mener at det blir feil av oss å argumentere med at det er få som kjører snøskuter og samtidig klage på mye støy fra løypa. Det er nettopp det som er poenget; 30- 50 skutere klarer faktisk å ødelegge roen og idyllen for alle de andre. Dvs. 1% av befolkningen ødelegger for 99 % av de resterende.

For øvrig er det meste av løypa lagt i områder som enten er verdikartlagt som viktig (Haravassheia, Habroseteren) eller svært viktig (Tekssjøen, Dåapma).

Anslagsvis vil over halvparten (ca 100 km2) av de kartlagte friluftslivsområdene bli støyforurenset med over 40 dB. Hensynet til friluftslivet skal tillegges spesielt stor vekt når snøskuterløyper skal planlegges, jfr. Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. I dette tilfellet oppleves det som tvert imot.

Store deler av skiløypa fra Momyra inn til Dåapma vil, på grunn av den store influenssonen fra skuterkolonnene, bli forurenset med støy. Selv det sterkt misvisende kartet som var vedlagt sakspapirene viser at støygrensen når inn til skitraseen. I realiteten vil et mye større område bli utilbørlig støyforurenset. Kommunens misvisende bruk av Miljødirektoratets veileder er skremmende. Miljødirektoratet beskriver avstander fra skuterløype inn mot et verdikartlagt område, og ikke en løype som legges midt inni et viktig og svært viktig friluftslivsområde. Kommunen bør sette seg bedre inn i regelverket og veilederen før de uttaler seg. Utsiktspunktet fra Dåapmaplatået ligger ca. 1,75 km fra snuplassen for snøskuterne. Det er klart at både støy og syn av snøskutere vil påvirke naturopplevelsen i dette området. Antagelig vil det i tillegg drive eksoslukt innover i fjellområdene her hvor flertallet av skuterne vil samles på slutten av løypa.

Det er klart beskrevet i regelverket at en skal ta spesielt hensyn til friluftslivet. Skuterløypa kan derfor ikke legges i dette området. Dette er kanskje den skiløypa som er mest skjermet mot støy og terrenginngrep på hele Fosen. Nå når det blir så mye vindkraftutbygging i andre deler av fjellet, er det viktig å bevare denne villmarksløypa for det allmenne friluftslivet. Det vil i tillegg til støy og syn og lukt av snøskutere bli slitasje i terrenget, og det medfører forurensning til vann og grunn, også drikkevann.

Det er flere løyper og turmål innover til Dåapma og det er i tillegg en del hytter. Disse områdene er karakterisert som områder med spesielle opplevelseskvaliteter (Melby 2011). Direktoratet for Naturforvaltning karakteriserte i sin tid området der løypa snur som svært viktig friluftslivsområde (DN veileder 25 – 2004). Store områder her har i tillegg fått betegnelsen viktig friluftslivsområde. Dåapmaområdet representerer spesielle, og på et vis eksklusive kvaliteter som det er vanskelig å finne alternativer til innenfor regionen. Området representerer et spennende potensial for fremtiden. Områdets kvaliteter som villmarksområde er viktig, og kan ikke gjenskapes hvis det forsvinner. På denne bakgrunn vil det være feil å legge en rekreasjonsløype for snøskuter tett opptil.

Løypa berører et villmarksområde her ved Dåapma. Anslagsvis vil 33% av fornøyelsesløypa ligge i villmarkssonen ved Dåapma. Videre vil ca. 10% av løypa ligge i INON sone 1 (3 – 5 km unna større tekniske inngrep) og 47% i INON- område 2 (1 – 3 km unna tørre tekniske inngrep). Dette er også LNF- områder i Kommuneplanens arealdel og vil derfor komme i konflikt med PBL bestemmelser om vern av interessene i friluftsdelen. LNF- bestemmelsen forplikter til å opprettholde områdenes kvaliteter som natur- og friluftsområder. I slike tilfeller skal det tas hensyn til ulempene, helse, miljø, sikkerhet og regionale rammer og mål for bl.a. friluftslivet.

Kartgrunnlaget fra fjellstyret ser i nordøstre hjørne ut til å være avsluttet ca 300 m fra Dåapma, noe som kan virke noe misvisende i forhold til å avdekke snøskuterløypas vending ca 1,75 km fra selve hjertet i Fosenfjella, nemlig Dåapmaplatået. Dåapma ligger i en av de siste rester med det som kan kalles villmarksprega natur, dvs. områder med over 5 km fra større tekniske inngrep. Dette området ble spart fra å bli skytefelt for Forsvaret. Området var lenge kandidat til å bli en ny nasjonalpark, men ble vraket til slutt av de berørte kommuner med begrunnelse om at kommunene selv ønsket og kunne styre bruken av områdene best. Det er synd hvis denne styringen nå viser seg slik at området blir snøskuterbane. 

Løypa går et lengre stykke på grensen til Tekssjøen naturreservat og vil komme i konflikt med vernebestemmelsene for naturreservatet. Formålet med vernet er å bevare det biologiske mangfold, økosystemet og arter i området. I følge Naturmangfoldloven § 49, vil også utenforliggende aktivitet og tiltak kunne vurderes som en forstyrrelse og brudd på vernebestemmelsene.

Løypelengden ser ut til å bli ca. 20 km en vei, dvs. 5 km lengre enn oppgitt i søknaden. Det er derfor totalt mulighet for 40 km trasé, noe som virker svært mye, spesielt når en tenker på alle de negative følger en får langs traséen. Hvor fornuftig er det å legge til rette for at alle som ønsker det kan kjøre 40 km fornøyelseskjøring i uberørt fjellterreng inn mot indrefileten av Fosenfjella?

Naturmiljøet

Snøskuterkjøring vil virke negativt på områdenes naturmiljø. Marginene er små for overlevelse for mange arter i den harde vintertid. Naturen er i en svært sårbar tilstand om vinteren med kulde og liten mattilgang. I tillegg er vinteren ekstra snørik med mye løssnø i marka i disse områdene. Flere kommuner må innføre ekstraordinær båndtvang om vinteren. Det er derfor uheldig å påføre fugler og dyr en ekstra stresspåkjenning på denne tiden. Det er marginale tilstander som det bør tas hensyn til.  

Deler av løypa er lagt i område som ikke er kartlagt som verdifullt, men her er det avdekket hele 3 storfuglområder med spillplasser, og disse krever at en holder en avstand på 1000 meter. Spillplasser vil bli ødelagt selv med kjøretid som starter 09:00 når kjøringen kan holde på til 22:00. Vi har forstått det slik at fylkesmannen mener at det bør være avstand på 500 meter til hver lokalitet. Kommunen har svart med at det da ikke er mulighet for noen løype. Da er det vel best å skrinlegge hele prosjektet av den grunn. Dette følger også av krav i Naturmangfoldloven om føre- var og samlet belastning. Her må vi tilføye at støyberegningene i tillegg er helt feil av kommunen. Dette gjør saken enda mer alvorlig.

Ser at det for andre løyper i andre kommuner er vanlig å fastsette varsomhetssoner i radius til forskjellige fuglearter. For flere fuglearter er det satt avstander på 1500 meter (jaktfalk og kongeørn), men flere har avstandskrav på 1000 meter. Det må i dette tilfellet undersøkes om de 10 – 15 fugleartene det dreier seg om, har tilhold langs skuterløypa. Vi har ikke sett noen dokumentasjon. Dette er også et krav i følge Naturmangfoldloven. 

Reindrift

Reindrifta vil i tillegg bli vanskeliggjort i et stort og sårbart område. Dåapma er ellers det viktigste området for tamreindrifta på Fosen. Det vil være uheldig med massiv snøskuterkjøring her. Reindriftsnæringa på Fosen er presset gjennom inngrep fra storsamfunnet. Tap av beite og beitefragmentering har bare økt fra år 1900 og fremover til i dag. Vindkraft og nettutbygging på Fosen kan i tillegg skape store problemer for reindrifta.. Forstyrrelser med økende snøskuterkjøring vil skape uro for reinen på en svært sårbar tid av året. Flyttinger av rein vil bli vanskeliggjort. Det fins både flyttlei og oppsamlingsområde for rein i flere deler av området. Og det er beite sommer, høst og vinter. Det er beskrevet at løypa kan stenges når det er flytting, men det vil hele tiden potensielt være rein i drift langs skuterløypa. Den 15 km lange traseen vil virke som et gedigent stengsel mellom øst og vest. Dette kommer i tillegg til bl.a. fragmenteringen grunnet vindkraft og nett, et nett som for øvrig avgir en god del støy. Egentlig vil disse områdene, som ikke blir berørt av de 6 vindkraftanleggene, øke i verdi for reindriften. Det kan hende at sørgruppen må benytte dette beitet i krisesituasjoner med lite mattilgang og bortfall av beite pga. vindkraft. Fornøyelseskjøring med snøskuter vil totalt sett gi en klar negativ påvirkning på reindrift (beiteareal, trekkleier, samlingsplasser, forstyrrelser mv). Det er få tilfeller der reindrifta stiller seg positiv til at reinområdene benyttes til snøskuterbaner. 

Støyforurensning

Miljøvernmyndighetene har satt opp mål for støyforurensning for 2020. Det generelle støynivået skal reduseres med 10 % innen 2020 i forhold til 1999 – nivået. Og antall personer som blir utsatt for støy innendørs på over 38 dB skal reduseres tilsvarende med 30 %. Bakgrunnen for dette er, som tidligere nevnt, den uheldige påvirkningen støy har på folks helse.

En snøskuter er oppgitt til å ha et influensområde på 600 m, dvs. det området som blir berørt av støyen (SFT Støy i frilufts- og rekreasjonsområder rapport 94:21) dvs. de samme som nå heter Miljødirektoratet. Nå uttaler Miljødirektoratet seg stikk i strid med egne tidligere uttalelser og hevder at 60 m buffersone er greit mot boliger/hytter, og da mener de også ikke bare en snøskuter men en kolonne av snøskutere. Og mot et viktig friluftslivsområde mener de at en buffer på 450 m er nok. Flere snøskutere i lag vil få en mangedobling av støyforurensingen. I det åpne fjellterrenget vil derfor influensområdet utgjøre minst 3 – 4 km til hver side. Et slikt støybelte inn mot hjertet, eller indrefileten av Fosen, vil medføre at mesteparten av det tilgjengelige fjellarealet mellom FV 715 til Roan og Selavegen mot Follafoss blir berørt av influensområdet. Det vil bli uheldig for bl.a. det allmenne friluftslivet, naturmiljøet og reindriftsnæringa. Fosen er egentlig for smalt til å etablere slike løyper i det åpne fjellandskap.

En snøskuter avgir støy på fra 105 – 120 dB, i snitt muligens 112 dB. I akselerasjon vil støynivået ligge på 120 dB. Oppgitt støyeffekt for snøskuter Lwa er 110 – 112dB ved 42 km/t. Ved akselerasjon økes dette til  Lwa 119 dB. Ut fra dette må en regne med ca. 116 dB ved 60 km/t, og 60 km/t er det kommunene er anbefalt å forholde seg til. For hver dobling av antall snøskutere øker lydenergien med 3 dB. Dette betyr at ved bruk av 16 snøskutere samtidig vil lydenergien øke med 12 dB. Til sammen utgjør dette 128 dB. Vanligvis reduseres lydenergien med 6 dB for hver dobling av avstanden fra kilden. For å komme ned til ønsket grense for 40 dB må en ut i en avstand på 5 km. Her er det feilaktig angitt i første høringsdokumentet at anbefalt grenseverdi for viktige stille områder på 40 dB L5AF (grønn sone) kan oppnås på 1400 m avstand. Alt dette i forhold til Miljødirektoratets veileder, som heller er å betrakte som en villeder. Vi regner med at en da har tatt utgangspunkt i kun en stk snøskuter, og dette blir helt feil.

Grenseverdien 40 L5AF skal gjelde for de store turområdene her, det skal gjelde for friluftslivsområder i kategori A (kategori svært viktig) og det som er kategorisert som viktig i tillegg. I det åpne terrenget vil støysonekorridoren eller influensområdet fort bli på ca 5 km slik vi har beregnet ovenfor, jfr. vårt kart over influenssoner. Dette vil virke svært forstyrrende på friluftsliv og naturmiljø. Hele midtre parti av Åfjord kommune sine fjellområder vil bli berørt, langt inn i andre kommuner sine friluftslivsarealer (Roan, Verran).

Det er en generell regel at støyforurensningen i tillegg skal reduseres med 5 dB for snøskutere som vanligvis oppfattes som mer sjenerende og dominerende enn annen støy, jfr. anbefalinger i T- 1442. Det er i beregningene ikke tatt hensyn til medvind og refleksjoner fra terreng. Anbefalingene er for øvrig at grensen på 40 dB skal overholdes i viktige og svært viktige friluftslivsområder. I dette tilfellet går løypa nesten i sin helhet inne i viktige og svært viktige friluftslivsområder. Det blir derfor absurd å vise til grense på 1400 m fra løypetrase når løypa går midt inni viktige og svært viktige friluftslivsområder. Og grensen på 1400 m er heller ikke riktig i og for seg – avstanden rett beregnet er rundt 5000 m. Enda verre blir det når Miljødirektoratets veileder av 10. januar 2018 angir 450 m som buffersone.

Retningslinjene for støy i arealplanleggingen, T- 1442 og revidert retningslinje M-128/2014 angir at støy er uønsket i stille naturområder og angir 35 – 40 dB som en generell retningslinje. Det skal vises forsiktighet i tidligere stille områder, når det angår relativt mange, når det angår barn og unge og i åpent landskap. Med det støynivået en samling av snøskutere medfører må dette da resultere i at en antagelig må legge slike snøskuterløyper i berørte områder med allerede eksisterende inngrep ved veg osv. og ikke i uberørt natur.

Det er i tillegg flere boliger, fritidsboliger og seterhus som ligger fra 55 m til ca. 1450 m fra løypa. Kommunen angir nokså frimodig at det ikke vurderes som utfordringer knyttet til bolig- og hyttebebyggelse med tanke på forstyrrelser ut over støy. For støy henvises til grense på 60 dB, noe som skal oppnås på 150 m avstand eller nå i den nye villederen er det nok med 60 m. Dette er sterkt misvisende utregning. Rett utregning viser at avstanden må være 640 m ved realistiske situasjoner. Dette betyr at minst 7 boligobjekter vil få for mye støy i dette tilfellet. Her må det selvfølgelig beskrives avbøtende tiltak som vollbygging, isolasjon bygninger osv. for å oppnå nok støydemping og etterleve regelverkets krav.

Kommunens informasjon om støyemisjon, støykart og influenssoner er så mangelfull at de ikke kan danne noe grunnlag for videre arbeid med planen før det er rettet opp. Miljødirektorates veileder er i og for seg misvisende og kommunen har feiltolket veilederen i tillegg for å minimalisere støyforurensingen og til fordel for løypas etablering.

Her er grunnene:

1.      Veilederens sjablongmessige støytabell er basert på en enkeltpassering av kun en snøskuter i vanlig fart uten akselerasjon. Skuterløypa er neppe tenkt slik at kun en snøskuter kan kjøre om gangen.

2.      Avstandene er bare teoretisk beregnet.

3.      Det er en generell regel at støykravene skjerpes med 5 dB for snøskutere som vanligvis oppfattes som mer sjenerende og dominerende enn annen støy.

4.      Beregningene er utført ved 47 km/t og ikke opp til 60 km/t og ikke reelt kjøremønster med varierende fart og hyppige akselerasjoner i det kuperte terrenget. Selv Snøskuternes importforening SIF angir at en totakter i 25 km/t avgir 73 dBA på 15 m avstand. Hva da med 16 snøskutere i 60 km/t som er den grensen kommunene skal forholde seg til? Da vil støyemisjonen være som beskrevet tidligere i klagen, dvs. LwA 116 dBA. Dette utgjør ved vanlig beregning 128 dB for 16 snøskutere. Avstand til 40 dB- oppnåelse blir da 5 km. 

5.      Det er ikke tatt hensyn til at noen kjører fortere enn 60 km/t i korte akselerasjonsstrekninger, og Miljødirektoratet oppgir at det fins heller ikke reelle støydata for snøskutere i den farten.

6.      Veilederen operer med buffersoner inn mot verdifulle og svært verdifulle friluftslivsområder – dette har kommunen omgjort til å mene at en kan legge skuterløypa inni selve de viktige friluftslivsområdene og anvende bufferavstanden som den avstanden lyden brer seg ut i terrenget fra løypa. Veilederen uttrykker at løypa må legges om hvis bufferavstanden er kortere og støyen når inn til friluftslivsområdene.

7.      Veilederen har ikke tatt hensyn til terreng, refleksjoner, vegetasjon, meteorologiske forhold. Ved islagte vann, åpent terreng, eksponert rygg, dal med liten støyskjerming, bratte bakker/kraftig gasspådrag, variabel kjøring vil fort forverre støyen til mottaker.

8.      Veilederen setter krav til supplerende støyberegning ved konsulent og bruk av nordisk beregningsmetode for støy når minsteavstandene for buffersoner mellom løype og nærliggende kartlagte friluftslivsområde ikke blir overholdt. Og her er løypa lagt, ikke utenfor, men inni selve friluftslivsområdene.

9.      Multiconsult/Miljødirektoratet har forholdt seg til firetakter snøskuter som avgir mindre støy (eks tabell 3). De fleste foretrekker totaktere da firetakteren er svært tung.

10.  Det er ikke tatt hensyn til at det angår barn og unge, mange, åpent terreng og tidligere stilt område.

11.  Kommunen har ikke angitt hvor stor del av friluftslivsområdene i kommunen som blir berørt i forhold til den totale belastningen i fjellområdene med 6 vindkraftanlegg.

12.  Det er ikke angitt noen avbøtende tiltak for boliger og hytter (voller, isolasjon..).

13.  Kommunen har ikke tatt hensyn til Klima- og miljødepartementets krav, og Miljødirektoratets krav i veilederen, om at kommunene ikke skal legge løyper i friluftslivsområder kartlagt som svært viktige og viktige. Store sammenhengende vinterfriluftslivsområder må holdes fri for snøskuterløyper og løypene må heller ikke legges så tett opptil slik områder at berøres av støy og forstyrrelser fra snøskutere.

Konklusjonen blir at veilederen, som i seg selv er sterkt villedende, er misbrukt. Kommunens beregninger gir ingen mening, og er uegnet til grunnlagsmateriale. Vedtaket er derfor ugyldig.

Helsefaglig uttalelse

Områdene som blir berørt har stor betydning for trivsel og helse i befolkningen. Det er et krav om at det skal foreligge en helsefaglig uttalelse i slike saker, det være seg fra Miljørettet helsevern, kommunelegen, Fylkeslegen og i større saker fra Helse – og sosialdepartementet. Miljørettet helsevern bør uttale seg i saker der 99% av befolkningen mister det største og viktigste friluftslivsområdet. Det dreier seg her om visuelle effekter, tap av rekreasjonsområder, støyforurensning, eksosforurensning ved hytter og boliger. En slik vurdering bør en helsefaglig rapport inneholde. Vi kan ikke se at slike uttalelser foreligger.

Det er uønsket med støy i større naturområder i fjellet. Tidligere stille områder og områder med åpent landskap, som samtidig har vært mye brukt i rekreasjonssammenheng, bør skånes mot ny støypåvirkning. Bakgrunnen for dette er at det er en klar sammenheng mellom støy og helseproblemer. Alle undersøkelser viser at et klart flertall av befolkningen ikke ønsker å myke opp dagens regelverk.

Tidligere forsøkskommuner og Sverige

I Vinje kommune, som var med i den tidligere forsøksordningen, har ulovlig kjøring nå blitt et så stort problem at flere grunneiere ikke lenger ønsker skuterløyper. Det er samme erfaringer fra Sverige der norske snøskuterkjørere nå ikke lenger er så velkomne, og det arbeides for å stramme inn regelverket. Det er også slik at hvis en kommune får en rekreasjonsløype på Fosen, så vil den tiltrekke seg entusiaster fra et større nær- og fjernområde for kjøring i fritida. Dette vil bety større belastning for de aktuelle områder med løyper. I Sverige er det lange kolonner med snøskutere som kjører innover i fjellet etter slike spor. Dette kan ikke være et eksempel til etterfølgelse.

Energi- og klimaplaner i kommunene

I klimasammenheng vil det være feil å tillate mer fornøyelseskjøring. Dette vil få langsiktige følger og naturligvis være i strid med vedtatte klimaplaner i kommunene. Her er det et mål å begrense kjøringen til et minimum med kollektivtransport og kameratkjøring osv.. Formålet med Energi- og klimaplaner i alle norske kommuner var å lage en plan forankret i nasjonale målsettinger for hvordan klimagassutslippene skal kunne reduseres med 10% i egne bygg og gjennom kommunale virkemidler for øvrig innen sektorene landbruk, arealbruk, transport og avfallshåndtering. Ca 20% av kommunenes klimagassutslipp påvirkes gjennom kommunale virkemidler. Miljøvernmyndighetene mener at ca 8 mill tonn CO2 kan kuttes frem til 2020 gjennom kommunale virkemidler, dvs. halvparten av det nasjonale utslippsmålet som ble fastsatt i Klimameldingen. På bakgrunn av dette synes det ikke fornuftig å tillate økt CO2- utslipp via såkalte rekreasjonsløyper for snøskuter i fjellet. I tillegg vil en merke eksoslukt over store avstander i fjellet, noe de fleste ikke setter særlig stor pris på. Målet for kommunene må være at alle tiltak som unødvendig forårsaker mer CO2- utslipp må forbys. Kommunen mener at det er et marginalt problem med utslipp fra snøskutere. Betyr det at kommunen mener at alle små utslipp kan ses bort fra i den Energi- og klimaplanen som enstemmig er vedtatt?

Lovgivningen

I Fjelloven er det bestemmelser om å ta vare på miljøet på en bærekraftig måte.

Det samme gjelder bestemmelser i Naturmangfoldloven. En kan ikke se at vurderingene inneholder relevant informasjon i forhold til Naturmangfoldlovens bestemmelser. Kommunen har ikke fulgt opp prinsippene i Naturmangfoldloven om føre-var og samlet belastning på en tilfredsstillende måte. Etter § 7 i Naturmangfoldloven, som supplerer FVL`s krav om utredning, skal prinsippene i Naturmangfoldloven §§ 8 – 12 legges til grunn for skjønnsutøvingen. Vurderingen og vektleggingen av prinsippene skal fremgå av beslutningen slik at det kan kontrolleres i ettertid om prinsippene er vurdert. Det stilles visse minstekrav til oppfyllelse av vurderingene av Naturmangfoldlovens prinsipper.

Skuterløypa vil komme i konflikt med forskriftene for naturreservatet.

Det skal tas spesielt vare på natur og landskap i INON- områder. Her er også et villmarksområde berørt, og det er en sjelden naturtype i dag.

PBL har strenge bestemmelser gjeldende for LNF- områder og det skal tas hensyn til friluftslivet.

Forurensningsloven har egne bestemmelser som gjelder vern mot forurensning enten det gjelder visuelt, støy, eksos, olje osv..

ILO- konvensjonen har bestemmelser om urfolkets rettigheter i forhold til reindriftsnæring og samisk kultur.

Friluftsloven setter krav til bruk av naturen.

Miljørettet helsevern og Energi- og klimaplaner i kommunene er andre viktige forskrifter og retningslinjer som har betydning. Vurderingene av en fornøyelsesløype må vurderes i forhold til Rikspolitiske retningslinjer for barn og unge i planleggingen. Formålet med retningslinjene er å styrke barn og unges interesser, og det er kommunens plikt å sikre at retningslinjene blir ivaretatt. En kan ikke se at en 40 km lang skuterløype i uberørt fjellnatur styrker barn og unges interesser.

Vi stiller også spørsmålstegn ved kvaliteten på vedlagte konsekvensvurdering som nokså ensidig heller mot å tillate fornøyelseskjøring. Er det riktig at kommunen selv skal utforme denne?

Klima- og miljødepartementet og veilederen fra Miljødirektoratet krever at løypene legges utenom viktige friluftslivsområder.

Til slutt må nevnes at Forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag setter krav til at kommunen skal ta hensyn til støy og andre ulemper for friluftslivet. Kommunen skal ta hensyn til naturmangfold, bolig- og hytteområder, landskap og vurdere betydningen av belastningen av verdsette friluftslivsområder samlet sett i kommunen. Målet i lovgivningen er å unngå skade og ulempe for naturmiljøet og mennesker.

Konklusjon
På bakgrunn av dette vil vi fraråde en åpning for fornøyelseskjøring med snøscooter i Åfjord.  Det medfører en rekke ulemper for det allmenne friluftslivet, naturmiljøet og ikke minst for den pressede reindriftsnæringen. Det er lite rom for en storstilt utvikling med støyende fornøyelseskjøring med snøskuter i Åfjord. Støyinformasjon og beregninger er feil i bakgrunnsdokumentene, og dette må gjøres pånytt. Miljødirektoratet har presentert en sterkt villedende veileder. Kommunen har misforstått den uheldige utformede veilederen enda mer i favør skuterløype. Løyper skal ikke legges i verdifulle friluftslivsområder. Vedtaket er gjort på feil grunnlag og er ugyldig. Støyemisjon og riktige, realistiske influenssoner for støy må oppgis. Det må legges vekt på at den samlede miljøbelastningen i Åfjordnaturen allerede er for stor ved den storstilte vindkraft- og nettutbyggingen. Det må forventes at indre deler av fjell og utmark i Åfjord nå blir enda mer ettertraktet enn tidligere for de som vil søke ut på ski i stille, uberørt natur. Dåapma- rutene må derfor holdes fri for snøskuterstøy.

Hvis det likevel åpnes for dette må det stilles strenge vilkår:

• Tidspunkter ved de største skiutfartshelgene må unngås
• Kortere kjøreperiode dag (09 -22 er for lenge) og kortere kjøreperiode vinter (1.des – 30. april er for lenge)
• Max hastighet 60 km/t er for høyt
• Løypelengder må begrenses, 40 km er for langt
• Parkeringsplasser der skiutfarten foregår må unngås
• «Berørte områder» der det allerede er inngrep må velges (ved veger mv)
• Grunneierne må kunne nekte – her må det legges frem dokumentasjon med underskrift fra alle grunneiere
• Reindriften må kunne nekte – underskrift må fremlegges fra nord- og sørgruppe.
• Influenssonen for støy må i hvert fall ikke berøre friluftslivsområder med verdisetting A (svært viktige) og B (viktige), 40 dB. Løypa må legges utenfor.
• Støysonekart med riktige data må foreligge (totaktere, 16 skutere, 60 km/t, akselerasjon …)
• Hytte- og boligområder må unngås, støygrense 55 dB og ikke 60 dB
• Registrerte viltområder i kommunene må ikke ligge i influenssonen over 40 dB
• Det må kartlegges områder for 10 – 15 ulike fuglearter som krever buffersoner. Storfugllokalitetene med spillplasser må ha 1000 m buffersone.
• Vanlige løypetraseer for ski og utfartsmål må unngås, og ikke ligge i støysonen 40 dB
• Effektivt kontrollregime må beskrives
• Det må fremlegges en helsefaglig uttalelse i tråd med krav for miljørettet helsevern i kommunene.

Det henvises til tidligere innsendte krav om oppsettende virkning og ber om hurtig svar uten opphold.

Oppdrettsanlegg ved Lønngrunnen

Marine Harvest har som kjent fått utslippstillatelse for et havbruksanlegg (MTB 6 240 tonn) ved Lønngrunnen ved Asenvågsøya i Bjugn kommune. Anlegget ligger langs østsida av Vågsøya og strekker seg helt opp til Asenvågsøya fyr.

I akkurat denne saken har det vært en del mediadekning med lokal motstand mot tillatelsen og fylkespolitikere har engasjert seg. Vi i Fosen Naturvernforening har fulgt opp denne saken som vi har gjort med de alle fleste oppdrettssaker i vår region. Nå har vi levert vår klage i denne saken og et utdrag kan leses under.

Vil du lese mer om bl.a. oppdrett og fôrproduksjon i Brasil, kan du f.eks. lese artikkelen "Verdens farligste fisk" (Nationen 02.09.2018).

Utdrag fra vår klage:

Lønngrunnen

Anlegget, med fôrflåte, vil virke svært skjemmende i det regionalt viktige landskapet. Spesielt uheldig er det at fyrmiljøet vil få redusert opplevelseskvalitet. Fyret brukes til overnatting og er et yndet utfartssted for lokalbefolkningen både fra Bjugn og Åfjord kommuner. Antagelig er Asen et av de mest besøkte stedene langs kysten her. Antall besøkende til øygruppa er tidligere oppgitt til flere tusen, antageligvis nå 4 – 5 000 som går i land. Den endrede plasseringen, som er omsøkt, vil forringe opplevelsesverdien. Fyret må skjermes for nærliggende oppdrettsanlegg på lik linje med Kjeungskjær fyr. Blinkende lys og støy fra fôringsanlegg vil redusere landskapsopplevelsen.  

Krav til bærekraftighet

Produksjonen ved Lønngrunnen ansees ikke bærekraftig eller miljømessig gunstig. Dette pga at oppdrettsaktiviteten allerede er for stor i området med økende problem med rømming og spredning av sykdom til villfisken. Spesielt villaksen er truet av genetisk forurensning og multiresistente lakselus som spres fra oppdrettsanleggene. Trøndelag har vært hardt rammet av nettopp resistente lakselus.

Ut fra foreliggende vitenskapelig kunnskap, og generasjoners erfaringer, synes alt å tyde på at konsekvensene av en for sterk produksjon av oppdrettsnæringen ved Lønngrunnen vil virke så negativt på naturmangfoldet at kravet om bærekraftig bruk ikke er oppfylt i forhold til Naturmangfoldloven. Dette betyr at en også vil stille seg tvilsom til en ny etablering ved Lønngrunnen. Det rapporteres om tiltagende forurensningsgrad fra oppdrettsanleggene i nærheten. Verneområder og tangskog står i fare for å bli redusert i kvalitet. Det er lite ønskelig at dette skal forverres ytterligere. Fylkesmannen har i sin uttalelse til fylkeskommunen frarådd konsesjon. Dette må tillegges stor betydning i ankeprosessen.

Næringssalter og organiske avfallsstoff

Dette gir livløs bunn og fare for algeoppblomstring ved Lønngrunnen. Utslippene fra et anlegg som produserer 6 240 tonn laks tilsvarer kloakkutslippet fra en by på rundt 100 000 innbyggere. Konsekvensene vil bli merkbare i nærområdet ved Asenområdet.

I dette tilfellet vil det kunne bli en svært negativ utvikling i de viktige områdene både på sjøbunn og på de mange øyer og skjær ved anlegget. Dette rammer naturmiljøet, men området er også et mye brukt utfartsområde for fritidsfiske. Anlegget ligger helt inne mot land og tilgrensende strender vil lett bli tilgriset.

I følge Havforskningsinstituttet kan en som hovedregel si at bunnen under et anlegg blir kraftig påvirket, med store endringer i både sedimentkjemi og i dyresamfunn. Den største effekten er begrenset til de nærmeste 250 m fra anlegget, men mye av avfallet vil spre seg videre til flere km fra anlegget. Oppdrettsanleggene har en meget sterk påvirkning på økologien og dyresamfunnet på bunnen over et stort område. Verdifulle skjellforekomster, tareskogforekomster og bløtbunnområder vil bli redusert i verdi.

Leveområder for fugl og fisk vil bli skadelidende. Hele den bentiske næringskjeden vil bli påvirket. En vil måtte regne med at mye av de verdifulle bløtbunnsområdene blir tilgriset. Dette er viktige fugleområder, men det er også mye kobbe her som kan gjøre skade på merdene med rømming som resultat. Tang og tare vil forsvinne og dermed også fisken bortsett fra den som beiter på fôrrester og ekskrementer fra anlegget.

Miljøfremmede stoff

Miljøfremmede stoff, som antibiotika og miljøgifter (f.eks. fra lusebehandling og begroingshindrende impregneringsmiddel med kobber og tinn), vil spre seg til nærliggende sjøområder og til villfisk som blir tatt til konsum. Medisinfôret blir tatt opp av matsøkende fisk utenfor merdene. Dette er for dårlig belyst i utredningen. Enkelte stoff som brukes i lusebehandlingen fører til at skalldannende organismer i sjøen, over et relativt stort område, får problem med skallutviklingen. Krabber og reker og skjell kan skades. Det foregår fangst av reker og krabber i området.

I dette tilfellet er området et populært område for fritidsfiske, og når oppdrettsanleggene ligger så tett som her er vi svært bekymret for at en god del av villfisken ikke er egnet til konsum. Noe av fisken blir i tillegg levert til industrien. Fritidsfiskerne og yrkesfiskerne kan ikke vite når oppdrettsanleggene behandler, det være seg med antibakterielle midler, midler mot lakselus, innvollsorm eller sopp, samt bedøvelses-midler. Det er ca. 7 % av fôrpelletsen som havner utenfor merdene, og i tillegg vil oppdrettsfiskens avføring, som også kan bli konsumert av villfisk, inneholde medisinrester. Villfisken blir også medisinert. Stoffene hoper seg opp i vann- og bunnmiljøet og går inn i næringskjeden. Mange av disse midlene har lange tilbakeholdelsesfrister og de vil uten tvil utgjøre en risiko både for miljøet og konsumentene av villfisk. Villfisken tiltrekkes av fôrrester og næringsrik avføring, og det er heller ikke slik at disse villfiskene bare holder seg i fiskeforbudssonen. Stadig vekk får vi rapporter om fôrpellets i magene til villfisk. Dette er bakgrunnen for vårt krav om at det må innføres et informasjons- og varslingssystem til fritidsfiskerne og yrkesfiskerne i de områder det drives oppdrett. Det er i dag ingen, verken yrkesfiskere eller fritidsfiskere, som har kjennskap til selskapenes opplysningsplikt om medisineringsperioder. Vi har grunn til å tro at dette bare er en skrivebordsbestemmelse.

Verneverdige områder

Det er svært uheldig å plassere et oppdrettsanlegg i et viktig sjøfuglområde med flere arter av stor forvaltningsinteresse, mange på Norsk Rødliste 2015 (havelle, teist, ærfugl, praktærfugl).

Området rundt Asen og Asenvågsøya er registrert som et viktig viltområde for sjøfugl, blant annet som en A- lokalitet for lommer og B- lokalitet for en rekke vade-, måse- og alkefugler. Her er det flokker med storskarv som også bruker området som nattleie. Det er en stor oterbestand med flere familiegrupper ved Vågsøya. Det er videre flere større viktige og svært viktige tareskogforekomster og bløtbunnsområder ved selve anlegget som er viktig å beholde

Det er utvalgte naturtyper på Asenvågsøya og Vågsøya med bl.a. kystlynghei. Anlegget blir liggende i et kartlagt friluftslivsområde, Lauvøyfjorden/Adsenøya, som er vektlagt å ha svært stor verdi i Miljødirektoratets database.

Lakselus

Oppdrettsanleggene fungerer som oppdrettsanlegg for lakselus også. Det hjelper lite at antallet lakselus tidvis kan gå nedover når antallet oppdrettslaks øker. Totalbelastningen av lakselus er like stor eller større. Miljødirektoratet hevder at det finnes 500 millioner lakselus i norske anlegg, og at antallet oppdrettslaks burde halveres. Lakselusa kan være dødelig for laksen i seg selv, men den baner også vei for annen sykdom på laksen (f.eks Pankreas Diseas, mikrosporidien Paranucleospora theridon).

Hele 79 % av sjøørreten hadde i en undersøkelse ved utløpet av Trondheimsfjorden i 2012 et påslag på mer enn 0,1 lus pr gram fiskevekt, noe som er regnet som grenseverdien for fysiologisk påvirkning. Videre ble det funnet lusemengder opp til 133 lus pr fisk.

Overvåkningen fra Havforskningsinstituttet viser at mange fisk har fått en dødelig infeksjon med lakselus og enda flere skadd. Enda verre vil det være for sjøørreten som lever nesten hele sitt liv i sjøvann. Her er det i år innført fangstrestriksjoner på en del av fylkets elver pga truende bestandskollaps. Det er vist at stort lusepress presser sjøørreten til for tidlig tilbakevandring til ferskvann for avlusing. Strømmålinger på stedet indikerer delvis en nordøstlig retning, og dette forverrer situasjonen ytterligere. Smittespredning vil skje innover i fjordsystemene. I følge NINA- rapport 547 er infeksjonsnivået høyere enn det som er bærekraftig.

Det norske produksjonsvolumet av laks er nå betydelig økt siden 2009. Produksjonen av laks har aldri vært større enn nå. Den totale biomassen for oppdrettslaks er på 400 millioner mens villaksstammen er på 400 000. I tillegg har vi rømning på over 100 000 oppdrettslaks pr år. Av dette følger også at smittepresset av lakselus øker i omfang. Simuleringsforsøk viser at lakselusa har stor spredningsevne, faktisk kan larver fraktes rundt 10 km med havstrømmene på et døgn. Dette betyr også svært store usikkerheter med hensyn til den nye planlagte soneforskriften for bekjempelse av lakselus. Fra Nord-Møre til Roan er det 150 oppdrettsanlegg som skal deles i 28 soner. Havstrømmene kan frakte lakseluslarver over hele denne avstanden på ca 2 uker.

Lusa kan føre til at opptil 90 % av den utvandrende smolten fra villaksen blir smittet og dør. Bare 5 – 6 lus kan medføre livsfare for smolten. Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet mener at det innføres forvaltningssoner for oppdrettsnæringen for å forhindre spredning av lakselus. Mellom sonene bør det være brakkleggingssoner på minst 40 km.

Når det gjelder sjøørret, viser det seg nå at fangsten av denne arten er redusert med 66 % i Sør-Trøndelag siden 1994, mye grunnet lakselusproblematikken. For inneværende sesong har fisket etter sjøørret delvis vært forbudt i regionen.

Regimene for beskyttelse av villaks

Regimet bygger på den grunnleggende forutsetning at summen av endringer i aktivitetene i vassdrag og fjordområder over tid ikke skal medføre økt, men snarere redusert risiko for villaksen. Tiltak som medfører risiko for rømming av fisk eller spredning av fiskesykdommer til vassdraget på en måte slik at det kan påføre villaksen skade, kan ikke gjennomføres. Større inngrep i munningsområdene for nasjonale laksefjorder og virksomhet med økt risiko for alvorlig forurensning er ikke tillatt. Fra flere hold tas det nå til orde for at de nasjonale laksefjordene må utvides for å sikre utvandringskorridorer for smolten.

ICES, det internasjonale havforskningsinstituttet, anbefaler at en ikke bør etablere oppdrettsvirksomhet med risiko for vill laksefisk nærmere enn 30 km fra nærmeste vassdrag med slik fisk. Nyetableringer og andre endringer nærmere enn 30 km bør vurderes nøye, med mindre det kan godtgjøres at disse endringene ikke medfører økt, men snarere redusert påvirkning på vill laksefisk. Flere anadrome vassdrag ligger innenfor 30 km – grensen fra Lønngrunnen. Den nasjonale laksefjorden Åfjorden ligger 10 km unna Lønngrunnen. Anlegget vil bli liggende ikke langt fra utløpet av den nasjonale laksefjorden og de to nasjonale laksevassdragene i Åfjord. Havområdet utenfor Åfjorden er allerede hardt belastet med oppdrett som vanskeliggjør livet for villaksen og sjøørreten (Persflua og Krabbholmen II,  Ratvika). Persflua ligger bare ca. 3 km unna Lønngrunnen. Avstanden bør være 5 km. Kommunen har nå stilt krav om at konsekvenser for villaks må vurderes før konsesjon kan gis. Dette er ennå ikke gjort, men ut fra vår kunnskap vil nok et stort anlegg (6 240 tonn biomasse) utgjøre en så pass stor merbelastning for utvandrende smolt av villaks og sjøørret, og for sjøørret, at tillatelse ikke kan gis. Det er fra før en rekke store oppdrettsanlegg i utvandringsruten for villaks. Spesielt i denne omgang må en merke seg at Lønngrunnen nå vil bli liggende sentralt i utvandringsruten fra Åfjorden, midt i mellom to stor anlegg fra før, Persflua og Krabbholmen I og II. Med dette anlegget ved Lønngrunnen vil smolten bli påvirket av lakselus i hele utvandringskorridoren.

De dyrevelferdsmessige aspekter

De dyrevelferdsmessige aspekter er betenkelige ved dagens industrielle storskalaproduksjon av oppdrettsfisk. Effektiviseringen og inntjeningen er i dag så stor at det virker som en bremse på fiskevelferden. Problemene blir usynliggjort i totalregnskapet. Gjennomsnittlig dødelighet i sjøvannsfasen i norske oppdrettsanlegg er ca. 20 %, i enkelte områder har noen selskaper tapstall på 30 % eller høyere. I disse tall ligger sykdommer som IPN, PD, HSMB, vintersår og diverse produksjonsrelaterte sykdommer. Dette er foruroligende høye tall som ikke er” synlige” på grunn av de ekstremt gode priser i laksenæringen. Fra før er det kjent at enkelte sykdommer og vaksinering fører til sammenvoksing av indre organer. Nylig er det oppdaget tre nye mikroorganismer som fører til sammenvoksing av gjellene og medfølgende pusteproblemer. Den biologiske metoden for avlusing av oppdrettsfisk med leppefisk har også sine ulemper i og med at det hos leppefisk nå er rapportert om forøket dødelighet på grunn av sår og vibrioinfeksjoner

Fylkesmannen og fylkeskommunen har ved flere anledninger begrunnet det med at oppdrettsnæringen er bærekraftig. Det er mange moment som taler imot. Ingen annen sammenlignbar produksjon innen landbrukssektoren kan bl.a. vise til så høy dødelighet. Faktisk er dødeligheten i snitt 20 %, i enkelte anlegg 30 %. Dette er ti ganger høyere enn f. eks i fjørfeproduksjonen. Og den omstridte pelsdyrbransjen har heller ikke så mye sykdom og dødelighet som i oppdrettsbransjen. Leppefisker og rognkjeks som brukes i oppdrettsnæringen rammes også av massiv sykdom og lidelser med større dødelighet.  

I denne forbindelse må nevnes en nylig utgitt artikkel om rensefisk i Norsk Veterinærtidsskrift der problemet med rensefisk tas opp. I følge Havforskningsinstituttet er det forsvinnende få, av de over 10 millioner individer med rensefisk som brukes pr år i norske oppdrettsanlegg, som overlever en produksjonssesong. Det meste ser ut til å skyldes sykdom. Vi snakker da om opptil 100 % dødelighet. Havforskningsinstituttet slår fast at forbruket av leppefisker er i en slik størrelsesorden at det ikke er etisk forsvarlig og at det er i strid med akvakultur-driftsforskriften. Formålet med forskriften om å fremme god helse hos akvakulturdyr og ivareta god velferd hos fisk blir tilsidesatt av økonomiske interesser, noe vi mener forvaltningen må ta på alvor i gjeldende og fremtidige klagesaker. I tillegg er dette noe som forvaltningen må ordne opp i på generell basis. Driften kan ikke kalles bærekraftig og dette bør få konsekvenser for næringens driftsvilkår fremover.

De senere år har stadig mer av fôret blitt laget av soya og mais, noe som for det første beslaglegger viktige arealer for tradisjonell matproduksjon til mennesker, og som for det andre fører til dårlig tarmhelse hos fisk med en rekke følgesykdommer. Soyaprotein svekker fiskens resistens mot sykdommer ved å hemme både den medfødte og naturlige immunitet. I tillegg kan vegetabilske fôrslag medvirke til ostepopaktig avføring som flyter i og rundt merdene, såkalt flyteskit som også forurenser omkringliggende strender.

Ved et sykdomsutbrudd, og det er ikke et utenkelig scenario i oppdrettsbransjen, vil smitten lettere spre seg til de andre anleggene i nærområdet. Det er påvist PD- virus på nærliggende anlegg. De vil bli påført enorme lidelser iom at sykdommen angriper fiskens hjerte, bukspyttkjertel og muskler. Muskelskadene kan være store og dødeligheten er gjerne stor. Sykdommen er svært smittsom og dette betyr at en av dyrevelferdsmessige grunner ikke kan etablere så mye fisk i de ytre fjordområder av Fosen.

Brambellkomiteens fem friheter gir en forklaring på hva god dyrevelferd innebærer.

* Frihet fra sult, tørst og feilernæring

* Frihet fra kulde og varme

* Frihet fra smerte, sykdom og skade

* Frihet fra frykt og stress

* Frihet til å utøve naturlig adferd

Det er nå på tide å vektlegge dyrevelferd i oppdrettsnæringen. De fleste av de nevnte parametre vil slå negativt ut. Kan en med hånden på hjerte si at fisken er fri fra feilernæring, kulde, smerte, sykdom, frykt, stress og at den kan utøve naturlig adferd? Etter vårt syn er svaret nei. Ved å etablere nok et oppdrettsanlegg ved Lønngrunnen tar en ikke tilstrekkelig hensyn til den forebyggende dyrevelferd mht. å bevare fisken fri fra smerte, sykdom og skade.