Fiskeoppdrett er en stor
næring og nye oppdrettssøknader kommer stadig. Fosen Naturvernforening bruker
en del tid på slike saker og leverer merknader og eventuelt klager på en del av
disse søknadene. Her kan du lese noen av våre betenkeligheter vedrørende hvilke
naturbelastninger denne store næringen fører med seg:
En langt fra bærekraftig produksjon som tar maten fra
sjøfuglene
Det må regnes som miljømessig
betenkelig å produsere 1 kg
oppdrettsfisk ved å fôre med 3 – 4
kg villfisk. Dette har allerede fått store konsekvenser
for sjøfuglene da oppdrettsnæringen tar maten fra fuglene. Til fiskefôr brukes
ofte fiskeslag som ikke er menneskeføde (for eksempel tobis), men som er
livsviktige for sjøfuglbestanden.
Rovfisket etter tobis, sammen med
annet overfiske, er med på å gi sjøfuglene
(som alke, lomvi og lunde) et kritisk dårlig næringsforhold. Bestanden av lomvi
er redusert med 95 % i løpet av de siste 25 årene. Næringens CO2-fotavtrykk,
fra fangst av fisk til fôr og til salg av fersk og frossen vare på alle
verdensmarkeder, styrker heller ikke næringens bærekraftighet.
Markeringene viser
akvakulturlokaliteter.
(Hentet fra www.Miljøstatus.no)
|
Stort forurensningsproblem under og rundt anleggene
Næringssalter og organiske
avfallsstoff gir livløs bunn og fare
for algeoppblomstring. Utslippene pr.
1 000 tonn produsert laks tilsvarer
kloakkutslippet fra opp til 15 000 personer. Norsk oppdrettsfisk totalt slipper
ut kloakk og matrester tilsvarende 11,9 millioner mennesker.
Konsekvensene ved et
oppdrettsanlegg vil bli merkbare både i nærområdet og over et større
fjernområde. I sommerhalvåret (når temperaturen er høyere), vil fosfat,
nitrogen og organiske forbindelser føre til sterkere algeoppblomstring, deriblant
også giftproduserende alger. Følgene kan også bli oksygenmangel i vannet.
Ved oppdrettslokalitetene blir det foretatt miljøundersøkelser av bl.a. alger
og strømmålinger (for vannutskifting). Svakheten er at de stort sett blir
foretatt i vinterhalvåret når det er mindre alger. I tillegg er det mer vind og
større tidevannsforskjeller som gir sterkere strømninger i alle
vannlag ved lokalitetene. Lokaliteten kan derfor få en bedre
klassifisering ved slike vintermålinger.
En annen svakhet, mener vi,
finnes når for eksempel fylkesmannen skal vurdere utslippet i følge
Vannforskriften. Her er vannområdene,
som skal vurderes påvirket av oppdrettet,
så store at det er logisk at oppdrettet ikke vil gjøre stor forskjell på
totalkvaliteten i området.
I følge
Havforskningsinstituttet kan en som hovedregel si at bunnen under et anlegg
blir kraftig påvirket, med store endringer i både sedimentkjemi og i
dyresamfunn. Den største effekten er begrenset til de nærmeste 250 meter fra anlegget, men mye
av avfallet vil spre seg videre til flere km fra anlegget. Oppdrettsanleggene
har en meget sterk påvirkning på økologien og dyresamfunnet på bunnen over et
stort område.
Miljøfremmede stoff, som antibiotika og miljøgifter (f.eks. fra
lusebehandling og begroingshindrende impregneringsmiddel med kobber og tinn ),
vil spre seg til nærliggende sjøområder og til villfisk som blir tatt til
konsum. Medisinfôret blir tatt opp av matsøkende fisk utenfor merdene. Enkelte
stoff som brukes i lusebehandlingen fører til at skalldannende organismer i
sjøen, over et relativt stort område, får problem med skallutviklingen.
Dersom området rundt et
fiskeoppdrett brukes som fiskeplass, kan dette medføre fare for at medisinert
fisk blir tatt til konsum, og at kvaliteten av villfisken vil bli kraftig
redusert. Fritidsfiskerne og yrkesfiskerne kan ikke vite når oppdrettsanleggene
medisinerer, det være seg med antibakterielle midler, midler mot lakselus,
innvollsorm eller sopp, samt bedøvelses-midler. Det er ca. 7 % av fôrpelletsen
som havner utenfor merdene, og i tillegg vil oppdrettsfiskens avføring, som
også kan bli konsumert av villfisk, inneholde medisinrester. Villfisken blir
dermed også medisinert. Stoffene hoper seg opp i vann- og bunnmiljøet og går
inn i næringskjeden. Mange av disse midlene har lange tilbakeholdelsesfrister
og de vil uten tvil utgjøre en risiko både for miljøet og konsumentene av
villfisk.
Lakselus – et problem både innenfor og utenfor merdene
– truer bl.a. villaksen
Lakselus er et økende problem
i norsk oppdrettsnæring. Problemet er så stort at det kan føre til kollaps i
hele næringen, slik som i Chile. Flere tilfeller av resistente lakselus
påvises, nå også i Sør-Trøndelag. Oppdrettsanleggene fungerer som oppdrettsanlegg
for lakselus også. Det hjelper lite at antallet lakselus tidvis kan gå nedover
når antallet oppdrettslaks øker. Totalbelastningen av lakselus er like stor
eller større. Direktoratet for naturforvaltning hevder at det finnes 500
millioner lakselus i norske anlegg, og at antallet oppdrettslaks burde
halveres. Lakselusa kan være dødelig for laksen i seg selv, men den baner også
vei for annen sykdom på laksen (f.eks. Pankreas Diseas, mikrosporidien
Paranucleospora theridon).
Utvandrende smolt fra elver vil
være i en svært sårbar utviklingsfase, og faren for luseoverføring vil være
overhengende ved nærhet til oppdrettsanlegg. Svært få lus, kanskje så få som 6
– 8 lus, vil ta livet av denne smolten pga. infeksjon og forstyrret
osmoregulering.
Bestanden av villaks er truet
på mange forskjellige vis, men luseproblematikken er nok den aller verste av de
menneskeskapte truslene. Nye tall vedrørende villaks fra
midtsesongevalueringen viser krisetilstander i noen av Norges største
elver. Verst er det i Nord-Troms, Nordmøre og rundt Trondheimsfjorden. I
Sør-Trøndelagselvene Gaula, Orkla og Stjørdalselva er det rapporter om fiske
som er 30 - 60 % dårligere enn i et normalår. Mye av dette kan skyldes
lusesmitte fra oppdrettsanleggene. Selv om våravlusingen i år virket bra
(grunnet gunstigere sjøtemperatur) har det tidligere år vært store
problemer, og det er dette som kan være hovedårsaken til krisetilstanden i
elvene nå. I tillegg er sjøørreten enda sterkere truet, og det er innført svært
strenge restriksjoner på fangst av denne arten.
Havforskningsinstituttet har
flere ganger påvist et svært høyt infeksjonsnivå i fjordene i Midt-Norge til
tross for ny soneinndeling og massiv medikamentbruk. Lusemålinger bekrefter at
soneinndelingen ikke virker etter sin hensikt. Det er en gjennomsnittlig
forekomst av oppdrettslaks på 13 % i undersøkte vassdrag i Midt-Norge. Hele 79
% av sjøørreten hadde i en undersøkelse ved utløpet av Trondheimsfjorden i 2012
et påslag på mer enn 0,1 lus pr gram fiskevekt, noe som er regnet som grenseverdien
for fysiologisk påvirkning. Videre ble det funnet lusemengder opp til 133 lus
pr fisk.
Overvåkningen fra
Havforskningsinstituttet viser at mange laks har fått en dødelig infeksjon med
lakselus og enda flere skadd. Enda verre vil det være for sjøørreten som lever
nesten hele sitt liv i sjøvann. Her er det i år innført fangstrestriksjoner på
en del av fylkets elver pga truende bestandskollaps. Det er vist at stort
lusepress presser sjøørreten til for tidlig tilbakevandring til ferskvann for
avlusing. Smittespredning vil skje innover i fjordsystemene. I den første
fangstperioden i 2009 var hele 92 % av de fangede sjøørretene i ytre del av
Trondheimsfjorden infisert med gjennomsnittlig 14 lakselus.
Villaksstammen i Norge er på
400 000 laks. Norge som nasjon forvalter 25 % av vill atlantisk laks. Det
vandrer opp villaks i mer enn 400 norske elver og det drives sportsfiske i 280
elver. I år er ca. 125 elver stengt for fiske. Det er over 200 elver som har
betydelig reguleringer i form av kortere fiskesesong, fangstkvoter,
redskapsbegrensninger, fredningssoner eller fredning av f.eks. hunnfisk. Hele
12 % av norsk laks blir gjenutsatt, men dette er ikke uproblematisk og mange
dør etter håndteringen.
Situasjonen i noen trønderske
elver:
-
Orkla: fredning hunnfisk hele sesongen, maks 8 laks i sesongen hvorav kun to kan være over 80 cm, døgnkvote en laks, alle under 35 cm skal settes ut sjøørret fredet
- Verdalselva: stenges fra 1. august, gjenutsetting av hunnlaks fra 1. juli
- Stjørdalselva: fredning hunnfisk, all laks over 3 kilo fredet etter 1. august
- Namsen: døgnkvoten reduseres fra 2 til 1 fra 17. juli
- Gaula: fredning av hunnfisk hele sesongen, sesongkvote 8, hvorav maks 3 kan være over 80 cm
I tillegg stenges
kilnotfisket i sjøen fra 26. juli
Bruk av rensefisk
Noen oppdrettsanlegg bruker
rensefisk (leppefisk m.fl.) i stedet for lusemidler. I det siste har det kommet
meldinger om at rensefisken får en ublid skjebne i merdene da nesten ingen
overlever ett år. I en nylig utgitt artikkel om rensefisk i Norsk
Veterinærtidsskrift er det i følge Havforskningsinstituttet forsvinnende få, av
de over 10 millioner individer med rensefisk som brukes pr år i norske
oppdrettsanlegg, som overlever en produksjonssesong. Det meste ser ut til å
skyldes sykdom. Vi snakker da om opp til 100 % dødelighet.
Havforskningsinstituttet slår fast at forbruket av leppefisker er i en slik
størrelsesorden at det ikke er etisk forsvarlig og at det er i strid med akvakulturdriftsforskriften.
(Formålet med forskriften om å fremme god helse hos akvakulturdyr).
De dyrevelferdsmessige aspekter er betenkelige
Dyrevelferden er betenkelig
ved dagens industrielle storskalaproduksjon av oppdrettsfisk. Effektiviseringen
og inntjeningen er i dag så stor at det virker som en bremse på fiskevelferden.
Gjennomsnittlig dødelighet i sjøvannsfasen i norske oppdrettsanlegg er ca. 20
%, i enkelte områder har noen selskaper tapstall på 30 % eller høyere. I disse
tall ligger sykdommer som IPN, PD, HSMB, vintersår og diverse
produksjonsrelaterte sykdommer. Dette er foruroligende høye tall som ikke er
”synlige” på grunn av de ekstremt gode priser i laksenæringen. Ingen annen
sammenlignbar produksjon innen landbrukssektoren kan bl.a. vise til så høy
dødelighet. Dette er ti ganger høyere enn f. eks i fjørfeproduksjonen. Og den
omstridte pelsdyrbransjen har heller ikke så mye sykdom og dødelighet som i
oppdrettsbransjen.
Et oppdrettsanlegg kan påvirke annen virksomhet
Et område kan være viktig for
det friluftsbaserte reiseliv, fritidsfisket og rekreasjon. I tillegg vil
landskapsbildet/skjærgårdslandskapet endres når et oppdrettsanlegg etableres.
En oppdrettslokalitet kan føre til en negativ utvikling for konkurrerende
aktiviteter i sjøområdene og i de nærliggende kystområder.
Oppdrettsanlegg har en
gjeldende fiskeforbudssone på 100 meter rundt anlegget og 20 meter ferdselsforbudsone
og beslaglegger dermed store arealer. Problemer med oppgulp av fettholdig fôr
og tilgrising med flyteskit rundt merdene og mot holmer, øyer og skjær vil
utgjøre et ikke ubetydelig problem. Dette kan delvis skyldes at oppdrettsfisken
nå tilføres mer vegetabilsk fôr laget av soya og raps. Dette er for øvrig fôr
som ofte fører til nedsatt immunforsvar hos fisken og kan derfor føre til mer
sykdom. I tillegg vil fôringsanleggene føre til støy i omkringliggende
sjøområder og friluftsområder.