Oppdrettsnæringa - en trussel mot naturen

Fiskeoppdrett er en stor næring og nye oppdrettssøknader kommer stadig. Fosen Naturvernforening bruker en del tid på slike saker og leverer merknader og eventuelt klager på en del av disse søknadene. Her kan du lese noen av våre betenkeligheter vedrørende hvilke naturbelastninger denne store næringen fører med seg:

En langt fra bærekraftig produksjon som tar maten fra sjøfuglene

Det må regnes som miljømessig betenkelig å produsere 1 kg oppdrettsfisk ved å fôre med 3 – 4 kg villfisk. Dette har allerede fått store konsekvenser for sjøfuglene da oppdrettsnæringen tar maten fra fuglene. Til fiskefôr brukes ofte fiskeslag som ikke er menneskeføde (for eksempel tobis), men som er livsviktige for sjøfuglbestanden. Rovfisket etter tobis, sammen med

Markeringene viser akvakulturlokaliteter.

 (Hentet fra www.Miljøstatus.no)

annet overfiske, er med på å gi sjøfuglene (som alke, lomvi og lunde) et kritisk dårlig næringsforhold. Bestanden av lomvi er redusert med 95 % i løpet av de siste 25 årene. Næringens CO₂-fotavtrykk, fra fangst av fisk til fôr og til salg av fersk og frossen vare på alle verdensmarkeder, styrker heller ikke næringens bærekraftighet.

Stort forurensningsproblem under og rundt anleggene

Næringssalter og organiske avfallsstoff gir livløs bunn og fare for algeoppblomstring. Utslippene pr. 1 000 tonn produsert laks tilsvarer kloakkutslippet fra opp til 15 000 personer. Norsk oppdrettsfisk totalt slipper ut kloakk og matrester tilsvarende 11,9 millioner mennesker.

Konsekvensene ved et oppdrettsanlegg vil bli merkbare både i nærområdet og over et større fjernområde. I sommerhalvåret (når temperaturen er høyere), vil fosfat, nitrogen og organiske forbindelser føre til sterkere algeoppblomstring, deriblant også giftproduserende alger. Følgene kan også bli oksygenmangel i vannet. Ved oppdrettslokalitetene blir det foretatt miljøundersøkelser av bl.a. alger og strømmålinger (for vannutskifting). Svakheten er at de stort sett blir foretatt i vinterhalvåret når det er mindre alger. I tillegg er det mer vind og større tidevannsforskjeller som gir sterkere strømninger i alle vannlag ved lokalitetene. Lokaliteten kan derfor få en bedre klassifisering ved slike vintermålinger.

En annen svakhet, mener vi, finnes når for eksempel fylkesmannen skal vurdere utslippet i følge Vannforskriften. Her er vannområdene, som skal vurderes påvirket av oppdrettet, så store at det er logisk at oppdrettet ikke vil gjøre stor forskjell på totalkvaliteten i området.

I følge Havforskningsinstituttet kan en som hovedregel si at bunnen under et anlegg blir kraftig påvirket, med store endringer i både sedimentkjemi og i dyresamfunn. Den største effekten er begrenset til de nærmeste 250 meter fra anlegget, men mye av avfallet vil spre seg videre til flere km fra anlegget. Oppdrettsanleggene har en meget sterk påvirkning på økologien og dyresamfunnet på bunnen over et stort område.

Miljøfremmede stoff, som antibiotika og miljøgifter (f.eks. fra lusebehandling og begroingshindrende impregneringsmiddel med kobber og tinn ), vil spre seg til nærliggende sjøområder og til villfisk som blir tatt til konsum. Medisinfôret blir tatt opp av matsøkende fisk utenfor merdene. Enkelte stoff som brukes i lusebehandlingen fører til at skalldannende organismer i sjøen, over et relativt stort område, får problem med skallutviklingen.

Dersom området rundt et fiskeoppdrett brukes som fiskeplass, kan dette medføre fare for at medisinert fisk blir tatt til konsum, og at kvaliteten av villfisken vil bli kraftig redusert. Fritidsfiskerne og yrkesfiskerne kan ikke vite når oppdrettsanleggene medisinerer, det være seg med antibakterielle midler, midler mot lakselus, innvollsorm eller sopp, samt bedøvelses-midler. Det er ca. 7 % av fôrpelletsen som havner utenfor merdene, og i tillegg vil oppdrettsfiskens avføring, som også kan bli konsumert av villfisk, inneholde medisinrester. Villfisken blir dermed også medisinert. Stoffene hoper seg opp i vann- og bunnmiljøet og går inn i næringskjeden. Mange av disse midlene har lange tilbakeholdelsesfrister og de vil uten tvil utgjøre en risiko både for miljøet og konsumentene av villfisk.

Lakselus – et problem både innenfor og utenfor merdene – truer bl.a. villaksen

Lakselus er et økende problem i norsk oppdrettsnæring. Problemet er så stort at det kan føre til kollaps i hele næringen, slik som i Chile. Flere tilfeller av resistente lakselus påvises, nå også i Sør-Trøndelag. Oppdrettsanleggene fungerer som oppdrettsanlegg for lakselus også. Det hjelper lite at antallet lakselus tidvis kan gå nedover når antallet oppdrettslaks øker. Totalbelastningen av lakselus er like stor eller større. Direktoratet for naturforvaltning hevder at det finnes 500 millioner lakselus i norske anlegg, og at antallet oppdrettslaks burde halveres. Lakselusa kan være dødelig for laksen i seg selv, men den baner også vei for annen sykdom på laksen (f.eks. Pankreas Diseas, mikrosporidien Paranucleospora theridon).

Utvandrende smolt fra elver vil være i en svært sårbar utviklingsfase, og faren for luseoverføring vil være overhengende ved nærhet til oppdrettsanlegg. Svært få lus, kanskje så få som 6 – 8 lus, vil ta livet av denne smolten pga. infeksjon og forstyrret osmoregulering.

Bestanden av villaks er truet på mange forskjellige vis, men luseproblematikken er nok den aller verste av de menneskeskapte truslene. Nye tall vedrørende villaks fra midtsesongevalueringen viser krisetilstander i noen av Norges største elver. Verst er det i Nord-Troms, Nordmøre og rundt Trondheimsfjorden. I Sør-Trøndelagselvene Gaula, Orkla og Stjørdalselva er det rapporter om fiske som er 30 - 60 % dårligere enn i et normalår. Mye av dette kan skyldes lusesmitte fra oppdrettsanleggene. Selv om våravlusingen i år virket bra (grunnet gunstigere sjøtemperatur) har det tidligere år vært store problemer, og det er dette som kan være hovedårsaken til krisetilstanden i elvene nå. I tillegg er sjøørreten enda sterkere truet, og det er innført svært strenge restriksjoner på fangst av denne arten. 

Havforskningsinstituttet har flere ganger påvist et svært høyt infeksjonsnivå i fjordene i Midt-Norge til tross for ny soneinndeling og massiv medikamentbruk. Lusemålinger bekrefter at soneinndelingen ikke virker etter sin hensikt. Det er en gjennomsnittlig forekomst av oppdrettslaks på 13 % i undersøkte vassdrag i Midt-Norge. Hele 79 % av sjøørreten hadde i en undersøkelse ved utløpet av Trondheimsfjorden i 2012 et påslag på mer enn 0,1 lus pr gram fiskevekt, noe som er regnet som grenseverdien for fysiologisk påvirkning. Videre ble det funnet lusemengder opp til 133 lus pr fisk.

Overvåkningen fra Havforskningsinstituttet viser at mange laks har fått en dødelig infeksjon med lakselus og enda flere skadd. Enda verre vil det være for sjøørreten som lever nesten hele sitt liv i sjøvann. Her er det i år innført fangstrestriksjoner på en del av fylkets elver pga truende bestandskollaps. Det er vist at stort lusepress presser sjøørreten til for tidlig tilbakevandring til ferskvann for avlusing. Smittespredning vil skje innover i fjordsystemene. I den første fangstperioden i 2009 var hele 92 % av de fangede sjøørretene i ytre del av Trondheimsfjorden infisert med gjennomsnittlig 14 lakselus.

Villaksstammen i Norge er på 400 000 laks. Norge som nasjon forvalter 25 % av vill atlantisk laks. Det vandrer opp villaks i mer enn 400 norske elver og det drives sportsfiske i 280 elver. I år er ca. 125 elver stengt for fiske. Det er over 200 elver som har betydelig reguleringer i form av kortere fiskesesong, fangstkvoter, redskapsbegrensninger, fredningssoner eller fredning av f.eks. hunnfisk. Hele 12 % av norsk laks blir gjenutsatt, men dette er ikke uproblematisk og mange dør etter håndteringen.

Situasjonen i noen trønderske elver: 

• Orkla: fredning hunnfisk hele sesongen, maks 8 laks i sesongen hvorav kun to kan være over 80 cm, døgnkvote en laks, alle under 35 cm skal settes ut sjøørret fredet
• Verdalselva: stenges fra 1. august, gjenutsetting av hunnlaks fra 1. juli
• Stjørdalselva: fredning hunnfisk, all laks over 3 kilo fredet etter 1. august 
• Namsen: døgnkvoten reduseres fra 2 til 1 fra 17. juli 
• Gaula: fredning av hunnfisk hele sesongen, sesongkvote 8, hvorav maks 3 kan være over 80 cm

I tillegg stenges kilnotfisket i sjøen fra 26. juli

Bruk av rensefisk

Noen oppdrettsanlegg bruker rensefisk (leppefisk m.fl.) i stedet for lusemidler. I det siste har det kommet meldinger om at rensefisken får en ublid skjebne i merdene da nesten ingen overlever ett år. I en nylig utgitt artikkel om rensefisk i Norsk Veterinærtidsskrift er det i følge Havforskningsinstituttet forsvinnende få, av de over 10 millioner individer med rensefisk som brukes pr år i norske oppdrettsanlegg, som overlever en produksjonssesong. Det meste ser ut til å skyldes sykdom. Vi snakker da om opp til 100 % dødelighet. Havforskningsinstituttet slår fast at forbruket av leppefisker er i en slik størrelsesorden at det ikke er etisk forsvarlig og at det er i strid med akvakulturdriftsforskriften. (Formålet med forskriften om å fremme god helse hos akvakulturdyr).

De dyrevelferdsmessige aspekter er betenkelige

Dyrevelferden er betenkelig ved dagens industrielle storskalaproduksjon av oppdrettsfisk. Effektiviseringen og inntjeningen er i dag så stor at det virker som en bremse på fiskevelferden. Gjennomsnittlig dødelighet i sjøvannsfasen i norske oppdrettsanlegg er ca. 20 %, i enkelte områder har noen selskaper tapstall på 30 % eller høyere. I disse tall ligger sykdommer som IPN, PD, HSMB, vintersår og diverse produksjonsrelaterte sykdommer. Dette er foruroligende høye tall som ikke er ”synlige” på grunn av de ekstremt gode priser i laksenæringen. Ingen annen sammenlignbar produksjon innen landbrukssektoren kan bl.a. vise til så høy dødelighet. Dette er ti ganger høyere enn f. eks i fjørfeproduksjonen. Og den omstridte pelsdyrbransjen har heller ikke så mye sykdom og dødelighet som i oppdrettsbransjen.

Et oppdrettsanlegg kan påvirke annen virksomhet

Et område kan være viktig for det friluftsbaserte reiseliv, fritidsfisket og rekreasjon. I tillegg vil landskapsbildet/skjærgårdslandskapet endres når et oppdrettsanlegg etableres. En oppdrettslokalitet kan føre til en negativ utvikling for konkurrerende aktiviteter i sjøområdene og i de nærliggende kystområder.

Oppdrettsanlegg har en gjeldende fiskeforbudssone på 100 meter rundt anlegget og 20 meter ferdselsforbudsone og beslaglegger dermed store arealer. Problemer med oppgulp av fettholdig fôr og tilgrising med flyteskit rundt merdene og mot holmer, øyer og skjær vil utgjøre et ikke ubetydelig problem. Dette kan delvis skyldes at oppdrettsfisken nå tilføres mer vegetabilsk fôr laget av soya og raps. Dette er for øvrig fôr som ofte fører til nedsatt immunforsvar hos fisken og kan derfor føre til mer sykdom. I tillegg vil fôringsanleggene føre til støy i omkringliggende sjøområder og friluftsområder.