Natur og Ungdom og Zero hadde
eit lesarinnlegg i Nationen tidligare i august med overskrifta "Vindkraft
er del av løsningen". Her seier dei mellom anna at klimaendringene er den
største utfordringa verda står overfor i dag og at det viktigaste vi kan gjere
for å redusere klimautsleppa er å slutte å bruke olje, kol og gass og begynne å
bruke rein fornybar energi. Dei seier m.a. "Vindkraft gir små konsekvenser
for natur hvis vindparken planlegges godt. Derfor mener vi at hensynet til
naturmangfoldet må veie tyngst i planlegging og vurdering av parkene. Og en må
skille mellom uopprettelige skader på landskap og naturmangfold, og midlertidig
påvirkning av en vindpark." Videre seier dei: "Vi ønsker den rene
kraften velkommen fordi den vil kunne erstatte den fossile energien vi i dag
bruker så mye av, og gi store utslippsreduksjoner."
Leder Magnar Østerås hadde eit
tilsvar på dette innlegget som kan lesast her:
Vindkraft er ikke en del av løsningen
I alle fall er den ikke en del av løsningen slik vindkraftanleggene er tenkt plassert i uberørt, norsk fjellnatur. Nye 5 % av Sør-Trøndelag fylkes uberørte naturområder, såkalt INON- områder, vil bli nedbygd hvis NVE`s konsesjoner realiseres i Snillfjord og på Fosen. For de berørte kommuner er det mer dramatisk i og med at enkelte av dem mister de siste rester av INON- områdene.
Natur og ungdom og Zero
hevder at inngrepene er ”midlertidig påvirkning” og har tydeligvis tro på at
alle spor fort slettes hvis en tar ned møllene. For det første er det lite
realistisk å tro at anleggene vil bli fjernet. For det andre vil det være en
sensasjon hvis alle sårene i terrenget forsvinner. Storheia vindkraftanlegg,
mellom Bjugn og Åfjord, vil for eksempel føre til at 1 000 da fjellnatur nedbygges, bl.a. med 70 km veg. Dette vil aldri
bli en midlertidig påvirkning. Uberørt natur er en begrenset ressurs som må tas
bedre vare på. Det er viktig ikke å miste troverdighet i miljødebatten slik NU
og Zero kan gjøre ved å godta disse overgrepene mot naturen.
For oss vil tapet av natur få
store konsekvenser, mens eksporten av vindkraft til utlandet bare vil utgjøre
en mikroskopisk del av landenes totale kraftbehov. Det vil heller ikke være
slik at eksporten automatisk reduserer bruken av kullkraft. Kvotesystemet for CO2
fører til at redusert utslipp et sted fører til høyere utslipp et annet sted. Skal
en være realistisk, må en i tillegg regne med store klimagassutslipp fra de
myrområdene som nedbygges til vindkraftverk. Dermed kan en si at
klimagassutslippene forverres ved slik vindkraft. Klimaforandringene rammer
like hardt uavhengig av om utslippene er oppført i de offisielle
utslippsstatistikker. Staten passer imidlertid på å få med disse sparte CO2- og
metan-utslippene når de overfører penger til bevaring av regnskog og torvmyr i
Indonesia i regi av at en del av klimagassreduksjonen kan tas utenlands.
NU og Zero henviser til at
dårlige støtteordninger har bremset utbyggingen av vindkraft. Det sies ikke noe
om at vindkraft er den type kraftproduksjon som trenger mest støtte for å utvikles.
Ville det ikke være smartere å bruke tilgjengelige ressurser på mer
energieffektive løsninger, som i tillegg gir mange flere arbeidsplasser og er
mer miljøvennlige?
NU og Zero nevner videre at
en gallup viser klart flertall for vindkraftsatsing i Norge. Ville resultatet
av gallupen blitt det samme, hvis spørsmålsstillingen hadde vært om en nærmest ønsket
en sammenhengende rekke på 400 vindmøller langs hele Fosens vakre kyst? Eller hvis spørsmålet var om en skulle bruke
det vi forbrukere betaler i grønne sertifikater på den dyreste, mest
arealkrevende og miljøfiendtlige løsningen?
