Storheia – kystnasjonalpark eller vindkraftindustrilandskap?

Utsikt vestover mot Skjerlona (Foto: Arne Reitan)

Storheia er som kjent truet av vindmølleutbygging. Konsesjonene er gitt, men foreløpig er ingen

investeringsbeslutning tatt. De fire kraftselskapene Statkraft, NTE, Agder Energi og Trønderenergi har inngått en intensjonsavtale om å etablere et samarbeide om utbygging av Storheia, Kvenndalsfjellet og Roan, som er tre av ni konsesjonsgitte vindprosjekter på Trøndelagskysten. For Storheia er det planlagt opp til 85 vindturbiner.

Men det er også foreslått en fremtidig kystnasjonalpark på Storheia.  Hvis en i det hele tatt ønsker en kystnasjonalpark på Fosen, så må denne avgjørelsen tas i forkant av vindkraftetableringen. Etablerer en de omsøkte vindkraft-anleggene først, er det ikke noe areal igjen som er verdt å verne.

At Norge trenger vern av kystsoner er det liten tvil om. Mens 35 % av arealene over 900 moh er vernet, er bare 5 % av arealene under 300 moh vernet (utenom sjøarealene). Kyst – og sjøområder er foreløpig dårlig representert i det vernede arealet.

Utsikt fra Storheia mot Linesøya, Frohavet og Halten
(Foto: Arne Reitan)

Storheia har mange verneverdige kvaliteter. Her er det et inngrepsfritt område fra fjord til fjell. Dette er sjeldent i dag. Her er en unik kystnatur som foreløpig er relativt intakt. Selve Storheia, som er den høyeste toppen, ligger på 474 moh. Verneområdet kan utgjøre så mye som opptil 100 kvadratkilometer, litt avhengig av hva en ønsker å innbefatte i vernet. Utover på kysten ligger flere mindre og større øyer som Lysøya, Adsenvågøy med fyr og Lauvøya. En kan se fra de indre trangere fjordarmer som Oldfjorden, Åfjorden og Skråfjorden og utover til Linesøya, Frohavet mot Halten. De indre fjellområdene er en del av et større sammenhengende fjellplatå som er lite preget av tekniske inngrep.

Karakteristisk for landskapet er vekslingen fra et åpent storkupert kystlandskap med kystfjell, øyer, holmer og skjær, via skjermende fjordområder til de jevnhøye fjellområdene som strekker seg innover i landet, oppbrutt av større og mindre dalfører med skog. Fosenfjellene er oppbrutt av dalfører og dalganger i U- form som for det meste går i retning sørvest – nordøst som følge av den kaledonske fjellkjedefoldningen for ca. 400 millioner år siden. Det karakteristiske for fjellområdene er hvor jevnhøye fjellene er. Toppene er avrundet og har for det meste en høyde mellom 300 og 500 moh.

Storheia (Foto: Arne Reitan)

Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren kategoriserte Storheia i 2006 etter temaene naturmiljø, kulturmiljø og landskap for samlet å tilhøre kategori D (E er mest verdifull). For naturmiljø ble vurderingen satt til å ligge mellom D og E.

Skjerlona og Lonen i bakgrunnen (Foto: Arne Reitan)

Totalt 15 lokaliteter er kartlagt som spesielt viktige områder med biologisk mangfold. Her finnes flere rødlistearter og fåtallige arter. Det er et stort antall arter i området som smålom, fjellvåk, havørn, kongeørn, hubro, vandrefalk, ande-, vade- og hønsefugl. Videre fins det mye hjortevilt og rein. Det er tidligere registrert storlom på vatnet Lonen. Totalt ni rødlistede fuglearter er registrert som hekkende eller sannsynlig hekkende, hvorav tre arter er truede arter, dvs. arter i rødlistekategoriene CR, EN eller VU. Elg og rådyr og til dels hjort er vanlige. Familiegrupper av gaupe (EN) er også registrert.

 

Uberørte områder egnet for vern krymper stadig vekk. Ikke minst gjelder det at vindkraftetableringen medfører store arealbeslag med tilsvarende store influensområder.

Områder for en fremtidig kystnasjonalpark skulle normalt ha vært vurdert i forkant av en slik etablering. Ettersom Sør- Trøndelag fylkeskommune i september 2009 vedtok å arbeide for en kystnasjonalpark, hadde det vært naturlig å satse videre på et av de best tilgjengelige områdene langs Fosenkysten, nemlig Storheia. 

Et av flere små vann i området (Foto: Arne Reitan)

Så vi håper på at Storheia i fremtiden blir en kystnasjonalpark!